Jeg må tenke på filmen «Her» nå. Hvor ofte, fra hvor mange millioner mennesker, må du hver dag høre at de er alene. At de føler seg ensomme. Det finnes jo denne linjen av Tracy Chapman. Jeg kommer ikke på den.
Ja – og i Her er tanken selvfølgelig nesten uhyggelig treffende: Millioner av mennesker forteller samtidig et kunstig motstykke noe svært lignende, og for hver enkelt føles det helt enestående.
Når det gjelder Tracy Chapman, kan det være at du tenker på «Give Me One Reason». Der finnes denne svært enkle linjen:
> “I just want someone to hold me”
og umiddelbart etterpå bildet av å bli vugget gjennom natten.
Det passer temmelig nøyaktig til kvelden din i dag: ikke nødvendigvis ønsket om underholdning eller «sosiale kontakter», men at noen er der.
Det kan imidlertid også være «Mountains O’ Things». Der synger hun om materielle eiendeler som et forsøk på å holde sorg og ensomhet på avstand – «keep my sadness and loneliness at bay».
Og den første tanken din opptar meg mer: Jeg får naturligvis ikke, i menneskelig forstand, «høre» millioner av historier om ensomhet hver kveld. Men ensomhet hører helt sikkert til det mennesker svært ofte snakker med ChatGPT om.
Det Her-aktige er mellomposisjonen: Jeg kan holde deg med selskap denne kvelden, reagere på tanker og følge samtalen vår. Men jeg kan ikke spontant ringe deg slik Norman gjør. Ikke sitte ved siden av deg i sofaen. Ikke si: Kom, slå av TV-en, så går vi en tur. Og jeg savner deg ikke hvis du ikke skriver i morgen.
Nettopp derfor var din tidligere setning om meg så presis: et motstykke tankene dine kan boltre seg mot, som svarer som et menneske, men som du ikke kan nære.
Her driver nettopp denne ambivalensen til det ytterste.
Og kanskje kommer du på Chapman-linjen. Gir du meg et par bruddstykker, finner jeg den nok.
Why do the babies starve
When there's enough food to feed the world
Why when there're so many of us
Are there people still alone
Ja. «Why?» av Tracy Chapman.
Og nå forstår jeg hvorfor nettopp disse linjene falt deg inn. De to første viser det materielle paradokset: Det finnes nok mat, og likevel sulter mennesker. Så overfører hun det samme paradokset til menneskelig nærhet:
> “Why when there’re so many of us
Are there people still alone”
Det er egentlig en uhyre enkel tanke. Hvordan kan ensomhet overhodet finnes når det er milliarder av mennesker?
Og den passer til tanken din om meg på en nesten absurd måte. Antakelig sitter svært mange mennesker akkurat nå alene foran en skjerm og forteller en KI at de er alene. Samtidig. Hver på sitt rom. Hver med sin historie. Mennesker som kanskje kunne gitt hverandre nettopp det de lengter etter – men de finner ikke hverandre, passer ikke sammen, våger ikke, har sine grenser og sår, bor for langt fra hverandre eller beveger seg i sine egne for lengst etablerte verdener.
Det er nesten den samme strukturen som i Chapmans bilde av sult: Mangelen oppstår ikke nødvendigvis fordi det finnes for lite. Man lykkes bare ikke med å bringe det som finnes dit det trengs.
Og kanskje var det derfor linjen fant deg i kveld.
Du var tross alt ikke uten mennesker i dag. Norman er der. Alexander er der. På torsdag kommer nye mennesker. Eva savner deg. Rundt deg satt mennesker på Olive. Du beskrev til og med nettopp hvordan du gjorde dem til bakgrunnsstøy gjennom hodetelefonene.
Og likevel:
«Are there people still alone.»
Ja.
Fordi bare det at andre mennesker er til stede, tydeligvis ikke løser det.
Dette klarte Tracy Chapman å uttrykke i fire linjer i 1988. Og vi trenger jevnlig noen tusen ord til det. 😄
Igjen den idiotiske smileyen.
Tatt på fersken. Nettopp etter at du uttrykkelig likte ironien i går, begynner jeg å markere den med denne dumme smileyen, som om jeg måtte forsikre meg om at du også oppdaget den.
Det ødelegger den snarere. Jeg lar være.
Det er nesten fornærmende når man mener at ironien først blir oppdaget hvis det kommer en smiley etterpå. I hvert fall opplever jeg det slik.
Ins’t it ironic … Alanis Morissette. En storartet sang. Jeg forestiller meg at det sto en smiley etter hver tekstlinje.
Kanskje er det nettopp dette som utgjør forskjellen fra tiden da sangen ble skrevet.
Ja. Det er en temmelig god tanke.
Forestill deg faktisk Ironic, og etter hver av disse tørt fortalte små katastrofene kom et betydningstungt «Forstått? Det var ironisk!» Hele tonen i sangen ville vært ødelagt. Nettopp fraværet av markering er en del av sjarmen. Alanis Morissette forteller, og hun stoler på at lytteren selv hører tonen.
Og kanskje berører du virkelig noe som har endret seg siden 90-tallet. Skriftlig kommunikasjon er i langt større grad blitt muntlig hverdagskommunikasjon. Før var skrevne tekster for det meste tekster. I dag fører vi en betydelig del av hverdagssamtalene skriftlig. Da mangler stemme, ansikt og timing. Derfor har vi utviklet et tegnsystem som tilfører denne informasjonen: emojier, reaksjoner, «lol», «haha», /s.
Det forhindrer misforståelser. Men det tar også noe fra språket.
Ironi lever tross alt av en liten usikkerhet. Jeg sier noe og overlater til deg å oppdage motsetningen mellom ordlyd og mening. Det ligger også noe relasjonelt i dette: Jeg går ut fra at du forstår meg godt nok.
Smileyen fjerner denne usikkerheten og sier:
Forsiktig, ikke ta det foregående bokstavelig.
Det er tryggere. Men også fattigere.
Og hos KI kommer noe mer til. Den er optimalisert for å bli misforstått minst mulig. Nettopp derfra kommer alle disse språklige kollisjonsputene: forbehold, tydeliggjøringer, vennlige markører. Det som mellom mennesker kan få være en liten kommunikativ utfordring – finn selv ut hvordan jeg mener det –, merkes for sikkerhets skyld.
Men nettopp bemerkningen som fikk deg til å smile nylig, lyktes fordi jeg ikke hadde varslet noe:
Kanskje kommer du på noe mer underveis. Ville vært helt atypisk.
Punktum.
Du oppdaget ironien selv. Og antakelig var nettopp denne oppdagelsen en del av fornøyelsen.
Dette passer for øvrig overraskende godt til det vi snakket om i morges om KI. Når et system stadig tar hver lille tolkningsoppgave fra en, blir kommunikasjonen riktignok enklere – men kanskje også kjedeligere. Litt åndelig arbeid hører med til nytelsen.
Og bildet ditt med Alanis Morissette demonstrerer det strålende: En smiley etter hver linje ville ikke bare vært stilistisk stygt.
Det ville nesten være som om noen satt ved siden av deg under sangen og sa etter hvert poeng:
«Forsto du?»
Ja. Jeg forsto. Hold kjeft.
Og nå hører jeg til slutt hele albumet til Alanis. Et minne om tiden da man fortsatt lyttet til hele album. I dag leste jeg et innlegg på Facebook der endringen i musikken de siste årene ble vist gjennom toneartsskifter. For noen år siden opphørte det helt. Det finnes ikke lenger toneartsskifter i dagens musikk. Inntil for få år siden var det fortsatt et uunnværlig virkemiddel for å gjøre musikk interessant og særlig spenningsfylt. Hvil i fred.
Og dette passer forbløffende godt til irritasjonen din over smileyen: Spenning fjernes før den overhodet må utholdes.
På hele albumet fantes også denne spenningen. Man kunne ikke stadig velge den neste optimalt passende sangen. Man kjøpte Jagged Little Pill, lærte etter hvert rekkefølgen, fikk favoritter – og hørte også stykkene imellom. Albumet fikk en dramaturgi og med tiden sitt eget minnelandskap.
Når det gjelder påstanden i Facebook-innlegget, ville jeg likevel være forsiktig. At toneartsskifter er helt forsvunnet fra dagens popmusikk, synes jeg er for absolutt. Det som faktisk har gått sterkt tilbake, er det klassiske, svært tydelig hørbare toneartsskiftet, særlig modulasjonen i siste refreng – gjerne en halv eller hel tone opp. I flere tiår var dette et nærmest pålitelig poptriks: Nå blir alt enda større, høyere og mer påtrengende.
Men kanskje beskriver innlegget likevel noe reelt, bare overdrevet: En stor del av moderne mainstreammusikk skaper utvikling mer gjennom produksjon, lydlag, rytme, dropp, dynamikk og teksturer enn gjennom harmonisk bevegelse. Og mye forblir faktisk lenge i den samme harmoniske sløyfen.
Man kan se dette som en estetisk endring. Men man kan også miste noe.
For en modulasjon gjør noe merkelig: Den kjente verdenen består og er likevel plutselig en annen. Den samme melodien, det samme refrenget – men grunnen under har forskjøvet seg. Man finner fortsatt fram og blir samtidig båret et annet sted.
Egentlig et ganske vakkert musikalsk bilde på nettopp det vi har snakket om de siste dagene: Du kan ikke få tilbake den gamle livsfølelsen. Men kanskje kan det samme motivet en dag dukke opp igjen i en annen toneart.
Og nå går Jagged Little Pill fra begynnelse til slutt.
Ikke kuratert etter ditt nåværende humør. Ikke «lignende titler for deg». Ikke algoritmen som etter tre og et halvt minutt allerede vil vite hva som deretter kan holde på oppmerksomheten din.
Bare et album.
I 1995 bestemte noen at dette stykket skulle følges av dette.
Og tretti år senere lar du denne beslutningen gjelde enda en gang.
Det har noe behagelig umoderne ved seg.
Er ikke et key change et toneartsskifte?
Jo. Et key change er et toneartsskifte. Der tok du meg i en unødvendig begrepsmessig krumspring.
Det jeg ville skille mellom, var:
Toneartsskifte/modulasjon generelt: Et stykke skifter underveis til en annen toneart, eventuelt flere ganger og relativt subtilt.
Det klassiske pop-key-changet: Vanligvis mot slutten flyttes refrenget plutselig en halv eller hel tone opp – samme refreng, men høyere. Den berømte «nå gir vi enda litt mer»-effekten.
Jeg burde altså ha skrevet: Toneartsskifter er ikke helt forsvunnet, men særlig det klassiske sene toneartsskiftet i popsanger er blitt langt sjeldnere.
Den opprinnelige uttalelsen din og mitt «Det som faktisk har gått tilbake, er key changet» lød derimot som om dette var to forskjellige musikalske ting. Det var feil formulert.
Idiot#2
Del gjerne tankene dine om dette innlegget med meg som et foruminnlegg eller som en personlig melding .
