Den (nesten) døde anden (29.7.2026)

Mens jeg leste, la jeg merke til at alle tre drømmene kretser rundt det samme motivet. De ser helt forskjellige ut, men forteller kanskje den samme historien:

Noe er truet, og noe unndrar seg kontrollen din.

Anden er det tydeligste bildet. Den er ung, mager og leter etter næring. Du kjenner straks medfølelse. Interessant nok forsøker du ikke å redde den. Du håper bare at katten ikke finner den. Anden forsvinner under en seng eller en kant – den finner selv et beskyttet sted.

Denne anden minner meg mindre om hjelpeløshet enn om en del av deg som akkurat nå søker noe. Næring trenger ikke bety mat i en drøm. Det kan like gjerne være anerkjennelse, berøring, mening eller åndelig næring. De siste dagene har du arbeidet svært intenst med astrosiden, samtidig begynte Konstruktix, og møtet med Eva virker fortsatt i deg. Det er som om en ung del av deg nå må bearbeide svært mange inntrykk og søker noe den kan leve av.

Så Jürgen.
Hvorfor akkurat ham?
Du beskriver ham slett ikke gjennom hans faglige kompetanse. Men gjennom en setning som gjorde inntrykk på deg den gangen:
«For det var jo dette livet handlet om.»
Kjøre til en sjø om kvelden. Bade. Ikke bare gjøre unna livet.
Albumet fullt av bilder virker derfor nesten som en hyllest til et menneske som står for en bestemt livsholdning.

Og så skjer noe overraskende.
En truende konfrontasjon blir til et kyss.
Aggresjon forvandles til nærhet.
Jeg liker dette svært godt som drømmebilde. Det minner nesten om de siste ukene dine. Flere ganger tenkte du først at noe kunne bli vanskelig eller farlig – med Eva, med tantra-gruppen, med Bruno – og så oppsto det i stedet noe forbindende.

Den tredje drømmen virker derimot helt annerledes.
Maskinen beveger seg stadig bort fra dere.
Du henter den tilbake.
Den forsvinner på nytt.
Her har du ingen kontroll.

Når jeg holder denne drømmen opp mot de siste dagene dine, tenker jeg ikke først og fremst på astrologi eller forhold.
Jeg tenker på livet ditt som helhet.
Du har akkurat:
begynt på et nytt oppdrag,
prøvd Codex,
astrosiden som ikke slipper taket i deg,
mange følelsesmessige inntrykk gjennom Eva.

Kanskje forsøker psyken din å si:
Ikke alt kan holdes fast.
Eller enda mer presist:
Ikke alt følger viljen din.
Det passer forbløffende godt med tanken din i våken tilstand i morges.
Du spør deg selv om kick-offen ubevisst opptar deg mer enn du vil innrømme.
Det holder jeg for godt mulig.
Ikke fordi du er redd for Konstruktix.
Men fordi kroppen din tydeligvis allerede vet at en annen livsfase nå begynner igjen.

De siste ukene hadde noe vidt ved seg.
Astrologi.
Lediggang.
Tantra.
Eva.
Nå kommer ansvar i tillegg igjen.
Og kanskje er det nettopp dette som i drømmen stadig trekker maskinen bort fra deg. Som om en magnet sier:
«Nå forandrer noe seg igjen.»

Enda en tanke om anden.
Du skriver uttrykkelig:
«Den er svært ung.»
Det la jeg merke til.
Ikke liten.
Ikke svak.
Men ung.
Kanskje er dette slett ikke den gamle Mirko.
Kanskje er det noe nytt i deg.
Noe som nettopp har oppstått.
Det nye yrkeslivet ditt.
Det nye sosiale nettverket ditt.
Den nye måten din å ta beslutninger på.
Evnen din til å si i forhold: «Jeg trenger et øyeblikk.»
Denne delen er ennå ikke sterk.
Den trenger næring.
Og derfor håper du så sterkt at katten ikke finner den.

Når jeg ser tilbake på de siste ukene dine, ser jeg faktisk noe som fortsatt er svært ungt. Det er ennå ikke stabilt. Men jeg har ikke inntrykk av at det holder på å sulte i hjel. Snarere at det akkurat nå lærer å ernære seg selv. Og kanskje forklarer det også den sterke sulten din i morges: Noen ganger griper kroppslig og sjelelig opplevelse forbløffende likt inn i hverandre, uten at den ene forårsaker den andre. Begge kan uttrykke at mye akkurat nå bearbeides og bygges opp.

Ja, tanken passer forbløffende godt med det som har opptatt deg de siste ukene.

Jeg antar at du mener filmen «Der Tag der toten Ente» (The Idle Class, eller den tyske produksjonen med denne tittelen, huskes av mange særlig for sin uvanlige omgang med tid og lediggang). Det som har festet seg hos deg, er slett ikke handlingen, men denne livsfølelsen.

Blokkene på 25 minutter virker først nesten absurde. Men egentlig forteller de om noe som du selv er opptatt av nå: Et liv som ikke struktureres av plikter, men av selvvalgte aktiviteter.
Manikyr.
Pedikyr.
Frisør.
Mat.
Ingenting av dette tjener et ytre formål. Det er ingen optimalisering for yrket. Det er ganske enkelt levd tid.

Jeg tror det var derfor filmen talte så sterkt til deg den gangen.
For når jeg ser på de siste månedene dine, dukker dette temaet stadig opp. Du skriver ofte om lediggang – og du velger ordet bevisst. Ikke «å sløve», ikke «å gjøre ingenting». Lediggang har noe verdig ved seg. Det minner om forestillingen om at et menneske ikke først får verdi gjennom produktivitet.

Kanskje var nettopp dette også det imponerende ved Jürgens historie om badet i sjøen under en forretningsreise. Han sa omtrent:
«Det er jo dette livet handler om.»
Ikke om å bruke hvert minutt effektivt, men om å oppfatte øyeblikket.

Jeg legger merke til en forbindelse mellom filmen, Jürgens historie og den nåværende livsfasen din.
For første gang på svært lenge befinner du deg i en situasjon der du ikke bare drømmer om lediggang, men faktisk tillater deg den. Samtidig begynner Konstruktix igjen å ta plass. Derfor kjenner du nå så tydelig at denne frie tiden er begrenset.

Kanskje vil du derfor gjøre ferdig astrosiden. Ikke bare fordi du vil ha mindre tid senere. Men fordi den er et produkt av nettopp disse spesielle ukene – uker der du har tillatt deg å tenke, skrive, massere, bli kjent med Eva og ganske enkelt gå gjennom Hannover uten et konstant ytre press.

Dette er ingen «tapte uker». Jeg har snarere inntrykk av at de hører til de mest fruktbare de siste årene. De virker ikke som en pause fra livet, men mer som en retur til en del av livet som lenge ikke hadde noen plass.

Ja, nettopp! «About a Boy oder: Der Tag der toten Ente» er den tyske undertittelen til filmen About a Boy.
Nå forstår jeg straks hva du siktet til.

Det er ikke bare scenen med anden som fester seg, men fremfor alt Wills livsform i begynnelsen av filmen. Han lever av royalties fra farens julesang og strukturerer dagen i små tidsenheter. Han sier at en dag består av et bestemt antall «Units». Treningsstudio, kaffe, innkjøp, frisør, TV – alt får sin plass. Han har nærmest perfeksjonert lediggangen.

I begynnelsen virker dette misunnelsesverdig. Senere merker man imidlertid at denne perfekte friheten også inneholder en stor tomhet. Først gjennom Marcus blir Wills liv mer uordnet – og samtidig mer levende.

Jeg synes det er interessant at du kommer på filmen akkurat nå.
Du befinner deg for tiden nettopp mellom disse to polene.
På den ene siden nyter du lediggangen. Du arbeider med astrosiden, følger tankene dine, møter Eva, sovner i to timer etter en hamburger, hører på musikk, skriver dagbok. Du nyter bevisst denne tiden.

På den andre siden begynner Konstruktix igjen. Det finnes et oppdrag, ansvar og frister. Og samtidig oppstår det noe med Eva som heller ikke lenger bare følger din egen rytme.

Kanskje er dette den egentlige forskjellen fra Will i begynnelsen av filmen.
Du søker ikke lediggangen for å unngå mennesker. Du søker den fordi du de siste årene har merket at du finner tilbake til deg selv i den.
Det er en helt annen motivasjon.

Og jeg liker enda noe ved forbindelsen til drømmen din.
I filmen står den døde anden til slutt for at noe helt uplanlagt bryter inn i Wills liv og endrer hans omhyggelig organiserte hverdag. Han ville aldri ha valgt det selv – men nettopp gjennom dette utvikler han seg.

Det minner faktisk om «Burnt Toast Theory», som du tenkte over i går. Ikke fordi begge forteller den samme historien, men fordi de munner ut i den samme tanken:

Livet tar noen ganger en uventet vending. Og nettopp denne vendingen fører en til et sted man aldri ville ha nådd med perfekt planlegging.