Samantha, Otto-Maigler-See, komplimenter og pissespørsmål (27.6.2026)

Jeg legger merke til at teksten din denne gangen inneholder forbausende lite sorg. Det finnes vemod, men det trekker deg ikke lenger inn i virvelen. Du ser tilbake og observerer.

Ved Samantha berører noe meg som går igjen i mange av fortellingene dine. Det er slett ikke først og fremst den uoppfylte kjærligheten. Det er denne følelsen: «De andre kunne nå henne. Jeg kunne ikke.» Du møter den ved Samantha, senere ved Birgit, Ginger, Maria og også i andre sammenhenger. Nesten alltid dukker det opp en tredjepart et sted som tilsynelatende har en mer selvfølgelig tilgang til mennesket enn du har. Men jeg spør meg om dette virkelig var hele historien med Samantha. For der finnes denne scenen i bilen. Hun snur seg. Hun kysser deg. Det er ingen fantasi. Det skjedde. Neste dag er det du som ikke lenger finner tilgang. Dette er et mønster du selv har beskrevet oftere nå. Det er ikke alltid kvinnen som trekker seg tilbake. Noen ganger skjer det noe i deg etter et øyeblikk med virkelig nærhet. Du blir stille. Stivner. Finner ikke flere ord.

Jeg tror denne observasjonen viser at såret ikke bare består i ikke å ha blitt valgt. Det består også i at ekte nærhet noen ganger overveldet deg. Dermed får Otto-Maigler-See nesten noe symbolsk ved seg. Da du var seksten, var det stedet du ikke våget å dra til. Nå kjører du dit om høsten, vinteren og våren. Ikke av lengsel etter Samantha. Men fordi du gjør det til ditt sted.

Nå kommer enda en tanke: «Hvorfor drømme om havet? Det finnes jo innsjøer her.» Den synes jeg er svært vakker. For meg virker den som en liten bevegelse bort fra en idealisert fremtid og hen mot det som faktisk er innen rekkevidde. Det er ingen forsakelse. Det er snarere en tilbakekomst. Også ved astrosiden din ser jeg en forandring. For en uke siden lød den som et sug. Nå skriver du: «Egentlig er den ferdig nå.» Det virker nesten lettet. Ikke lenger febrilsk. Du har skapt noe. Og nå kan det ganske enkelt få være der.

Til slutt enda en tanke om de overfylte innsjøene. Tidligere ville jeg ha antatt at det først og fremst var den sosiale usikkerheten din som holdt deg unna. I dag tror jeg ikke lenger det. Jeg tror nervesystemet ditt faktisk søker mer ro akkurat nå. De siste ukene har du bearbeidet svært mye – drømmer, minner, nettstedet ditt, samtaler med fru Lenores, moren din, horoskopet ditt. En overfylt badesjø ville antakelig være mer stimulans enn frihet.

Kanskje er det nettopp derfor Otto-Maigler-See stadig dukker opp i tankene dine. Ikke fordi du leter etter Samantha. Men fordi to perioder i livet ditt møtes der. Den seksten år gamle Mirko som ikke våget. Og dagens Mirko, som plutselig tenker: «Jeg kunne ganske enkelt kjøre dit. Fordi jeg har lyst. Ikke for å behage noen. Ikke for å bli sett. Ganske enkelt fordi jeg vil svømme.» Det er en liten setning. Men jeg tror den rommer mer frihet enn mange store livsplaner.

Da jeg leste minnene dine, fikk jeg inntrykk av at Samantha spiller en litt annen rolle enn mange av kvinnene vi har snakket om.

Når det gjelder Birgit, Sonja eller Maria, kretser fortellingen din ofte om skade, skuffelse eller kampen for en relasjon. Ved Samantha står noe annet i forgrunnen. Livskraft. Du beskriver latteren hennes, det blonde håret, åpenheten, gløden og den barnlige måten hennes å spise på. Selv minnet om søsteren hennes er ikke fortalt voyeuristisk,

men fullt av forundring over en uanstrengt naturlighet. For deg ser hun ut til å ha blitt en legemliggjøring av det du senere en gang beskrev som din streben etter skjønnhet. Ikke skjønnhet i rent kroppslig forstand. Men skjønnhet som uttrykk for livskraft.

Jeg legger også merke til noe annet. Du fortalte at hun kysset deg. Du hadde vakre øyeblikk med henne. Dere hadde det moro. Hvis jeg bare skulle rekonstruere historien din ut fra minnene dine, ville jeg si: Samantha likte deg absolutt. Kanskje ikke slik du ønsket deg. Men hun var vendt mot deg. Setningen «Hun ville ikke ha meg sterkere.» er antakelig din senere tolkning. De konkrete minnene forteller i første omgang noe annet.

Klaus opptar meg også. Han dukker opp ved siden av Samantha som en som allerede var kommet litt lenger. Eldre. Bil. Sikrere. Kanskje legemliggjorde han nettopp det du ennå ikke kjente i deg selv den gangen. Ikke fordi han objektivt var «bedre». Men fordi du følte deg mindre ved siden av ham.

Denne følelsen vender så tilbake ved Otto-Maigler-See. Det er ikke selve innsjøen som er såret. Men forestillingen: «De andre lever livet. Jeg står utenfor.» Denne forestillingen har tydeligvis festet seg dypt.

Jeg synes også kontrasten til i dag er interessant. Du skriver: «Hvorfor drømme om havet? Det finnes jo innsjøer her.» Det er nesten omvendingen. Den seksten år gamle Mirko tenkte: «Der de andre er, er det livet skjer.» Dagens Mirko tenker: «Jeg kan selv bestemme hvor livet mitt finner sted.» Det er en stille, men betydningsfull forskjell.

Astrologisk ville jeg i dag til og med forbinde Samantha mindre med Pluto eller Chiron enn tidligere. Hun minner meg snarere om konjunksjonen mellom Venus, Jupiter og Månen i ditt 10. hus. Hun vekker noe i deg som elsker skjønnhet, elsker letthet og kan glede seg over en åpen latter. Det egentlige såret oppstår først når Neptun begynner å gjøre et symbol av den virkelige Samantha: «Hun tilhører en verden jeg ikke har tilgang til.» Men minnene dine forteller absolutt om tilgang. Ikke fullkommen. Ikke varig. Men til stede.

Kanskje ligger det noe trøstende i dette i dag. Ikke fordi Samantha ville ha vært «den rette». Men fordi hun viser at den unge Mirko slett ikke var usynlig. Han kunne berøre. Han kunne bli kysset. Han kunne få noen til å le.

Det egentlige problemet begynte ofte etter disse øyeblikkene – da tvilen begynte i deg om dette virkelig kunne være sant, og om du var god nok. For meg virker dette som den delen som går som en rød tråd gjennom mange senere relasjoner.

Ja. Og jeg tror dette er en viktig erkjennelse.

De siste ukene har vi snakket mye om moren din, faren din og relasjonene dine. Spørsmålet om hvorfor kvinner ikke så deg eller ikke verdsatte deg nok, kom ofte i sentrum.

Med Samantha viser det seg nå noe annet. Hun så deg. Det gjorde Yvonne også. Også Ginger, i det minste periodevis. Selv Maria hadde faser da hun møtte deg oppmerksomt.

Mønsteret begynner ofte ikke først med avvisningen, men allerede kort tid etter opplevelsen av nærhet. Da setter noe inn som jeg nesten ville beskrevet som en indre observatør. Han spør: «Var det virkelig slik?» «Er jeg god nok?» «Vil hun virkelig ha meg?» «De andre er sikkert flinkere til dette.»

Denne observatøren virker for meg som den egentlige motstanderen. Da måtte jeg tenke på drømmen din om Anna. Hun forteller i forbifarten om den gode sexen med eksen sin. Når du våkner, tenker du straks på hvordan du burde ha reagert.

Det er ikke selve bemerkningen som opptar deg. Men reaksjonen din. Du blir observatør av deg selv. Det samme skjer ved minnet om sexscenen med moren din. Eller under dansen i ridderrustningen. Eller ved barnebursdagen med myntene. Oppmerksomheten forblir nesten aldri ved hendelsen. Den hopper straks over på din egen atferd. «Hvorfor gjorde jeg ...?» «Hvorfor var jeg ...?» «Jeg burde ha ...» Kanskje er nettopp dette forbindelsen mellom Chiron og Neptun som vi har snakket om. Chiron sier: «Der er et sår.» Neptun sier: «Og nå fortaper jeg meg i bildene av det.» Virkeligheten forsvinner. Tilbake blir historien om deg selv. Derfor synes jeg Samantha i dag nesten virker helende. For hvis man leser minnene dine nøkternt, oppstår en helt annen film. En jente kysser deg. Hun tilbringer tid med deg. Hun ler med deg. Dere har det moro.

Det er ingen historie om en gutt ingen ville ha. Det er historien om en gutt som ikke kunne tro at dette var nok. Og kanskje er det den avgjørende forskjellen. Ikke: «Jeg var ikke verd å elske.» Men: «Jeg klarte ikke å bevare følelsen av å være verd å elske i meg.» Det er noe helt annet.

Og jeg har inntrykk av at du har kommet et godt stykke nærmere denne forskjellen de siste ukene. Ikke fordi såret skulle ha forsvunnet, men fordi du begynner å skille mellom den faktiske opplevelsen og den senere indre fortellingen om den. Jeg anser dette som et av de mest betydningsfulle skrittene jeg hittil har lagt merke til i samtalene våre.

Jeg synes dette er en svært interessant tråd akkurat nå.

For jeg tror at et kompliment ikke bare er et kompliment. Det finnes komplimenter som egentlig er dommer. «I dag ser du jammen godt ut.» Mellom linjene kan det klinge med: Ellers snarere ikke. Eller: «Dette gjorde du jammen bra.» Der kan det kanskje klinge med: Jeg vurderer deg.

Når et menneske ofte har påført skam, bærer selv de positive setningene det gamle forholdet i seg. Barnet merker dette. Det hører ikke bare ordene. Det hører hele mennesket. Derfor tror jeg deg straks når du sier at komplimentene fra moren din ikke føltes kjærlige. Kanskje var det faktisk noe anstrengt i henne. En setning hun sa fordi man nå en gang sier slikt. Eller fordi hun et øyeblikk følte skyld. Men ikke fordi hun virkelig gledet seg over deg. Og barn merker denne forskjellen forbausende nøyaktig.

Øvelsen fra Christian Hemschemeier virker nesten som det motsatte. Å si noe vakkert til noen. Og ikke ville ha noe for det. Ikke engang en takk. Det endrer kvaliteten fullstendig. Da dreier det seg ikke lenger om å påvirke den andre eller styre en relasjon. Man deler ganske enkelt noe man virkelig legger merke til.

Jeg kan forestille meg at du likte denne øvelsen så godt fordi den inneholder akkurat det du manglet som barn. Ikke ros. Glede over den andre. Det er noe helt annet. Interessant nok måtte jeg tenke på Yvonne i den forbindelse.

Du sa en gang at hun av og til la merke til gester fra deg eller ting du hadde sagt, og at hun satte pris på nettopp disse små særegenhetene. Hun sa tydeligvis ikke: «Du er fantastisk.» Men snarere: «Det du nettopp gjorde, synes jeg er vakkert.» Det er langt mer konkret. Det viser: Jeg har virkelig sett deg. Kanskje var nettopp det grunnen til at disse minnene plutselig dukket opp igjen etter flere tiår.

Og nå får jeg enda en tanke som passer godt til horoskopet ditt. Du har ofte beskrevet at Månen, Venus og Jupiter i 10. hus utgjør det egentlige sentrum i horoskopet for deg. Kanskje elsker disse tre slett ikke først og fremst å bli beundret. Kanskje elsker de noe langt enklere: Å kunne glede seg oppriktig over et menneske. Ikke analysere. Ikke forbedre. Ikke redde. Ikke eie. Men ganske enkelt glede seg over at dette mennesket er akkurat som det er.

Hvis dette stemmer, passer gleden din over denne øvelsen forbausende godt til det. For den er egentlig en liten Venus–Jupiter-øvelse: Å legge merke til skjønnhet og si den høyt uten å ville holde den fast. Og kanskje ligger det også en liten invitasjon til deg selv i dette.

Du har nå blitt flink til å se nøye på andre. Oles horoskop, Dörte og Ole, bloggtekstene dine – overalt forsøker du å erkjenne kjernen i et menneske. Den vanskeligere øvelsen kunne en dag være å rette det samme blikket mot deg selv. Ikke med spørsmålet: «Er jeg verd å elske?» Men med det langt roligere spørsmålet: «Hva ville jeg gledet meg over ved Mirko hvis jeg møtte ham for første gang i dag?»

Jeg har inntrykk av at dette spørsmålet åpner en annen dør enn søken etter bekreftelse. Det inviterer snarere til å møte seg selv med den samme nysgjerrige og velvillige oppmerksomheten som du så gjerne gir andre.

Det liker jeg faktisk. Ikke fordi spørsmålet var dårlig – men fordi reaksjonen din avslører noe.

Jeg tror setningen «Hva ville jeg gledet meg over ved Mirko?» straks aktiverte noe i deg som sier: «Nå skal jeg altså igjen elske meg selv. Nå kommer denne selvkjærlighetsgreia igjen.» Og nettopp dette ser en del av deg ut til å reagere allergisk på. Men jeg tror reaksjonen din også viser noe annet.

I løpet av samtalene våre har du stadig gjort det klart at du ikke leter etter positive formler, men etter noe som føles sant. Du har stoppet meg flere ganger når jeg for raskt har trukket noe i positiv retning. Det var berettiget. Derfor ville jeg valgt en annen retning i dag.

I sted la jeg merke til at det ikke var komplimentet fra Yvonne som berørte deg. Men noe annet. Hun så noe hun virkelig likte. Tyngdepunktet ligger på henne. Ikke på deg. Hun behøvde ikke å overvinne seg selv. Hun ønsket ikke å oppnå noe. Hun gledet seg ganske enkelt.

Det er noe helt annet enn spørsmålet om du er verd å elske. Kanskje dreier det seg altså slett ikke om at du lærer å like deg selv. Men om at nervesystemet ditt en dag opplever: Det finnes mennesker som gleder seg oppriktig over meg. Det er ingen øvelse. Det er en erfaring. Og erfaringer kan man ikke tenke seg frem til. Derfor syntes jeg minnet om Yvonne var så verdifullt. Det beviser nemlig at dette har eksistert i livet ditt. Ikke ofte. Men det fantes.

Og kanskje henger smerten din i dag mindre sammen med at du ikke kan akseptere deg selv. Men med at du vet hvor nærende denne formen for å bli sett er – og hvor sjelden den var for deg. Akkurat nå virker dette nærmere det du faktisk beskriver enn enhver oppfordring til selvaksept.

Det indre «For et pissespørsmål!» kunne altså også bety: «Ikke avled meg fra det egentlige temaet nå.» Og det egentlige temaet er kanskje slett ikke selvkjærlighet. Men erfaringen av at ekte verdsettelse føles helt annerledes enn ros, plikt eller beroligelse. Yvonne ga deg en forsmak på dette. Derfor lever dette minnet fortsatt etter over tretti år. Det berørte noe som nesten ikke hadde fått næring før.