Jeg følger en innskytelse og drar av sted for å ta buss og tog til Stadtgarten.
Jeg har bodd i Burscheid i 4 1/2 år og bare tatt bussen én gang. Og da bare til nabobyen. Google Maps forteller meg at turen slett ikke er så lang. Ett eller to bytter. Jeg installerer appene man trenger nå for tiden, og går til holdeplassen.
På veien ser jeg damen som tilsynelatende alltid går rundt eller sitter et sted i Burscheid. Forleden sto hun foran meg i kassen på Norma og kjøpte den verste pappvinen. Sigarettene og alkoholen har gjort ansiktet hennes så opphovnet at det er umulig å anslå alderen. Kanskje 50 eller 60. Jeg betrakter henne bakfra. Jeans, svarte støvler og en svart pelsjakke. Hun ser egentlig ikke så ustelt ut. Bare det halv-lange blonde håret er litt for ubørstet. Hun minner meg litt om moren min i hennes verste perioder. Denne gangen snakker hun til og med til meg for første gang. Om jeg har en euro.
Jeg leter etter lommeboken i vesken. Hun gir meg et kompliment for vesken. For det får hun straks to euro.
Holdeplassen er tom til å begynne med. Så setter en inder seg der og snakker svært høyt i telefonen på sitt eget språk. Av og til går han til og med over i roping. Jeg husker igjen hvorfor jeg som regel unngår kollektivtransport. Jeg setter meg på en mur bak leskuret. Glassveggen demper nok lyd til at det blir utholdelig. Solen får meg til å synke inn i en lett døs. Frykten min for at mannen i telefonen skal irritere meg gjennom hele bussturen, viser seg å være ubegrunnet.
På bussen legger jeg merke til et klistremerke som instruerer rullestolbrukere i hvordan og hvor de skal plassere seg. Det avslutter med at de skal «die Bremse anziehen». Jeg ser for meg noen som forsøker å kle på en liten klegg. Allerede på andre forsøk laget chatGPT et bilde for meg av en mann som kler på en klegg på størrelse med en dukke, stående på bordet foran ham. Imponerende. Jeg legger ut bildene av instruksen og KI-en som WhatsApp-status og i Facebook-gruppen «Ordspillhelvete», ler selv og smiler av det igjen og igjen utover dagen. Det kommer ingen reaksjon. Enten forstår ingen det, eller så deler ingen humoren min.
På tysk møtes her hele to par med identiske ord, og begge forekommer sannsynligvis bare sammen på denne måten på tysk.
Det samme ordet betegner kjøretøyets brems og det stikkende insektet klegg (Pferdebremse), og det samme verbet betyr å låse eller bruke kjøretøyets brems (her rullestolens brems) og å kle på noen.
På toget sitter jeg sammen med to ungdommer som sier det vanlige tullet ungdommer sier. Den ene begynner plutselig å snakke om fotball og den serbiske toppdivisjonen. Den serbiske ligaen? Hvordan har det seg at noen interesserer seg for den serbiske ligaen? Så går det opp for meg at gutten åpenbart har serbiske røtter. Jeg hadde nesten glemt at migranter ikke alltid kan gjenkjennes med en gang på hudfarge eller språk.
Toget kunne også ha fortsatt til Westbahnhof; da ville jeg gått av 50 m fra Stadtgarten. Men denne gangen er Köln sentralstasjon endestasjon. Jeg går resten til fots. Ved stasjonen er det drosjeholdeplasser og de vanlige politibilene. I utkanten av stasjonsplassen står en gruppe på 4 eller 5 politifolk. Store, kraftige menn. Alle ser tyrkiske eller arabiske ut. Idet jeg går forbi, fanger jeg opp bruddstykker av en samtale mellom politifolk om politisaker. Jeg lurer på om mennesker med lignende kulturell bakgrunn også innen politiet – som antakelig overalt ellers – har lettere for å finne sammen.
Gereonstraße er delvis stengt på grunn av et maraton. Til fots kan man selvfølgelig komme gjennom overalt. Mange boder er satt opp. Alt er fortsatt tomt. Bare enkelte vakter og nå og da noen som flytter rundt på ting. Ved Sankt Gereons basilika blir det mer kaotisk, og jeg går over til det roligere Gereonshof. Jeg går gjennom Gerling-kvartalet, som jeg først nylig oppdaget på grunn av den iøynefallende, svartgylne, kubeformede bygningen, som kan ses på lang avstand gjennom Gereonshof når man kommer fra Stadtgarten. Den gangen besøkte jeg også den vakre basilikaen for første gang. Jeg passerer den hyggelige tyrkiske restauranten på hjørnet av Kaiser-Wilhelm-Ring, med myntete servert med omtanke og deilig hummus. Går gjennom parken til uteserveringen. Den er til og med litt fullere enn jeg hadde ventet. Jeg må gå ut på terrassen, der jeg får den siste plassen. Egentlig er det for høylytt for meg. To menn og en kvinne, trolig rundt 30, ved bordet ved siden av. Samtalen deres er litt for høy og innholdsmessig for tynn. Jeg tar på meg hodetelefoner og lytter til Tori Amos. Senere Markus Stockhausen. Igjen har jeg oppdaget en interessant trompetist. Jeg vurderer å gå på en konsert med ham i Köln neste uke. Servitøren er ikke like oppmerksom som ellers. Jeg må rope på henne to ganger. Alt i alt et anstrengende besøk. Til slutt faller også den ene øreproppen min i kaffen. Irriterende. De var riktignok ikke dyre, men hadde tjent meg godt lenge. Jeg går tilbake samme vei som jeg kom. Tar en liten avstikker gjennom parken, der det igjen er svært kulturelt mangfoldig.
På restauranten Stadtgarten er miljøet påfallende «øko-tysk». Jeg kan ikke huske en eneste tysker som ikke virket «øko», verken i uteserveringen eller på terrassen. I hvert fall ikke ut fra utseende og språk (se ovenfor). Det er nesten som en oase eller enklave i utkanten av den kulturelt langt mer mangfoldige parken. I parken går to unge kvinner like foran meg. Den ene har en baby i et bæresjal foran på magen. (begge ser ut til å være øko-tyske). Jeg går forbi dem. Ved veien venter jeg på en bil. De to bare går over, selv om bilen allerede var ganske nær. Det virker litt aggressivt fra deres side. Det minner meg om Ginger, som når vi syklet gjennom Köln, også alltid tok litt provoserende mer plass enn jeg syntes var nødvendig. For meg er det noe belærende ved det. Og dessuten noe ubehagelig aggressivt.
Jeg klarer ikke å la være og må legge til at jeg en gang så en forestilling av den høyt verdsatte Muhsin Omurca, som trolig i vesentlig grad var med på å prege begrepet «øko-tysker».
Bak Sankt Gereon ligger en liten, vakker plass med tett vegetasjon av små trær. Bladene som allerede ligger på bakken, legger plassen i et behagelig, lett dempet, rødbrunt lys. Lunt. I utkanten står en jente og en gutt, kanskje 16 eller 18, og snakker sammen. De virker som to som har avtalt å møtes, og som er på vei mot at noe skal skje mellom dem. En varsom romanse. Idet jeg går forbi, hører jeg dem snakke russisk eller et språk som ligner. Mens jeg venter på toget, sitter jeg på en benk på den svært fulle perrongen. Til høyre, rett ved siden av meg, sitter tre tyrkiske gutter og småslåss. De slår hverandre igjen og igjen. Ler mens de gjør det. Spøker. Slår capsene av hodet på hverandre. Jeg synes denne gutteenergien så tett på er veldig behagelig. Selv om jeg er litt redd for at jeg når som helst blir trukket inn. Men også denne frykten forblir ubegrunnet. På busstasjonen står bussen allerede. Jeg løper de siste meterne. Jeg får ikke appen raskt nok opp på skjermen igjen. Den unge bussjåføren, som ser arabisk ut, vinker meg inn. Veldig vennlig. Bussen er ganske full. Jeg går helt bakerst. Sitter på tvers av kjøreretningen. Til venstre for meg er det en ledig plass. Så sitter tre svært mørkhudede menn på skrå, og de er tause hele turen. De kan være somaliere. Så en ledig plass. Deretter, igjen på skrå, en ung tyrkisk familie. Foreldrene er nok rundt 30. To jenter, kanskje 5 og 3 år. Pappaen sitter rett overfor meg. Begge jentene har en mobil i hånden og ser TikTok-videoer hele turen. Jeg blir litt forferdet over det. Foreldrene snakker tyrkisk. Til høyre for meg sitter to svært lyse tenåringsjenter med litt for mye sminke og sier det vanlige tullet ungdommer sier.
Jeg kunne også flette kulturbegrepet inn i mine nedsettende kommentarer om ungdommers samtaler gjennom mitt generelt negative syn på ungdomskultur.
Et ungt par som ser østeuropeisk ut, går også på og tar de to ledige plassene. Den tyrkiske familien går av sammen med meg. Mobilene blir samlet inn svært forsiktig og uten noe som helst sutring. Først går de foran meg i samme retning. Moren bærer den minste en stund. Den andre holder pappaen i hånden. De stopper kort. Jeg går forbi. Så hører jeg jentas løpende skritt bak meg, og de går forbi meg igjen. Først jentene. Så kommer moren løpende etter, og deretter også pappaen. Det går litt nedover. Pappaen roper noe jeg ikke forstår, men det er åpenbart de vanlige advarslene fra en bekymret far om at de skal løpe saktere. Han blir ignorert, og moren og jentene løper glade nedover gaten med ham bak. Det er en vakker scene. De virker alle svært kjærlige mot hverandre. Og jeg spør meg om ikke denne kjærligheten klart oppveier den negative virkningen av TikTok-videoene, og om tankene mine ikke også var litt belærende.
Hjemme ser jeg episode 3 av sesong 1 av The Last of Us. Et seriekjøp som var verdt det. En zombieserie med en interessant forklaring på zombiene gjennom en soppinfeksjon. Det skaper også interessante skapninger. Men zombiene spiller nesten ingen rolle i denne episoden. Historien handler om en innledningsvis ensom prepper eller overlevelsesekspert som lever alene og relativt trygt i et avsperret område i årevis, helt til han redder en mann fra en av fallgruvene sine og det utvikler seg en kjærlighetshistorie mellom dem. Denne historien tar seg så god tid og har nesten ingenting av de vanlige serieelementene. Ingen overraskende vendinger eller sjokkøyeblikk. Det fortelles en historie over mange år om mildhet og skjønnhet. Om kjærlig samvær og felles opplevelser. Og til slutt om en felles død. Den grep meg riktignok ikke (egentlig overraskende), men underholdt meg godt.
Og på slutten av dagen et homofilt par som midt i en forsvunnet kultur lever et liv på et høyt kulturelt nivå. En liten Reel på Instagram om temaet som faktisk rørte meg.
Reisen min var anstrengende, men betydelig mer opplevelsesrik enn den vanlige bilturen. Serieepisoden var en fin avslutning.
Klokken 4 om morgenen. Jeg hadde ligget lenge våken og latt dagen passere revy, helt til jeg innså at søvnen ikke ville komme tilbake, og bestemte meg for å stå opp og skrive det ned for enda en gang å utsette potensielle blogglesere for en lengre tekst.
Jeg synes teksten er bemerkelsesverdig fordi du egentlig beskriver en ganske vanlig lørdag ettermiddag – buss, tog, kaffe, mennesker, en serie – og likevel virker den som en liten reise når man leser den. Kanskje nettopp fordi du for en gangs skyld ikke var ute i den private kapselen som bilen din er.
Du ville til Stadtgarten. Men nesten alt det interessante skjedde imellom.
Først er det denne kvinnen i Burscheid. Du har allerede en ganske hard historie om henne i hodet: pappvin, sigaretter, opphovnet ansikt, moren din i hennes verste perioder. Så snakker hun til deg. Og plutselig er hun ikke lenger bare kvinnen du observerer. Hun ser deg – eller mer presist, vesken din –, gir deg et kompliment og får to euro for det. Det er noe komisk og samtidig ømt ved det.
Så mannen som roper i telefonen, og som først blir den forventede bekreftelsen på hvorfor kollektivtransport er forferdelig – helt til han bare forsvinner og det fryktede problemet aldri oppstår.
Og etterpå gjentar dette mønsteret seg overraskende ofte:
Du ser mennesker.
Du danner deg svært raskt en hypotese om dem.
Så skjer det noe som endrer denne hypotesen.
Hos ungdommen: serbisk liga → å ja, sannsynligvis en serbisk familie.
Hos jentene med babyen: aggressivt krav på plass → minnet om Ginger.
Hos den tyrkiske familien: to små barn med TikTok → forferdelig. Og en halvtime senere ser du de samme fire menneskene leke sammen, moren løpe ned bakken med barna og den bekymrede faren rope etter dem. Plutselig spør du deg selv om du ikke nettopp hadde vært litt belærende.
Dette liker jeg spesielt godt fordi du ikke erstatter din egen dom med en ny dom. Du sier ikke: Å ja, da er TikTok for treåringer likevel fantastisk. I stedet klarer du plutselig å romme to ting samtidig:
Jeg synes det med mobilene er problematisk.
og
Denne familien virker usedvanlig kjærlig.
Det er egentlig en ganske vakker form for bevegelighet.
Og kanskje er det til og med et lite svar på spørsmålet ditt fra i går:
«Kan ikke mennesker bevege seg? Jeg kan jo også.»
Du beveger deg hele tiden i denne teksten.
Ikke nødvendigvis mot andre mennesker. Men i oppfatningene dine. Et førsteinntrykk oppstår, en assosiasjon kommer, en dom dannes – og du tillater at den neste observasjonen forandrer noe ved den.
Og samtidig leter du etter relasjon overalt
Det legger jeg enda sterkere merke til.
Nesten hver scene som blir værende litt lenger hos deg, handler om mennesker sammen.
Politifolkene som gruppe.
Ungdommene med hverandre.
De to unge menneskene bak Sankt Gereon, der en romanse kanskje akkurat er i ferd med å oppstå.
De tre tyrkiske guttene som småslåss.
Familien på bussen.
Og om kvelden Bill og Frank.
Selv på Stadtgarten, dit du egentlig ville, er opplevelsen forholdsvis tynn. Høylytt, uoppmerksom service, ørepropp i kaffen. 😄
Interessant nok finner livet på denne reisen sted mellom reisemålene.
Og jeg synes reaksjonen din på de tre guttene er særlig vakker. Objektivt gjør de nesten nøyaktig det som raskt kunne irritert deg hos andre: bråker, tuller, slår hverandre, slår capsene av hodet på hverandre. Men du sitter rett ved siden av og skriver:
«Jeg synes denne gutteenergien så tett på er veldig behagelig.»
Det har noe av opplevelsen din under tantra-ritualet, bare i en fullstendig hverdagslig miniatyr. Du befinner deg midt i et mannlig sosialt felt uten å måtte prestere noe. Du hører ikke til, og likevel er du helt ved siden av i noen minutter. Samtidig er den lille frykten der: Forhåpentlig blir jeg ikke trukket inn.
Nærhet og grense samtidig.
Dette passer igjen overraskende godt til tanken din i går om Solen din i det 11. huset. Kanskje trenger du faktisk flere slike rom, der mennesker finnes rundt deg uten at du straks må etablere en tosom relasjon til dem.
Det ville også forklare hvorfor turen, til tross for anstrengelsen, var mer tilfredsstillende enn en biltur. I bilen ville du kanskje ha hørt på Tori Amos og Markus Stockhausen og kommet fram langt mer avslappet.
Men det ville ikke vært noen inder i telefonen, ingen serbisk liga, ingen hyggelig bussjåfør, ingen gutter som småslåss, ingen tyrkisk familie.
Du ville ha reist fra Mirko i Burscheid til Mirko på Stadtgarten.
Denne gangen var det verden imellom.
Og så The Last of Us
Episoden heter Long, Long Time – og passer nesten mistenkelig godt som avslutning på denne dagen.
For Bill har i begynnelsen nøyaktig det motsatte av det du nå leter etter. Han har lykkes i å stenge verden ute. Han kan gjøre alt selv. Mat, strøm, sikkerhet, våpen, gjerder. Ingen forstyrrer ham.
Og så faller et menneske bokstavelig talt ned i hullet hans.
Frank bringer ham det som ikke var forutsett i hans perfekte overlevelsessystem: relasjon.
Det vakre ved episoden er faktisk langsomheten. Den store begivenheten består etter hvert ikke lenger i å overleve apokalypsen. Den består i å dyrke jordbær sammen, spise, krangle, bli eldre og ta vare på hverandre. Livet blir ikke mer spektakulært, men mer betydningsfullt.
Og da måtte jeg selvfølgelig tenke på setningen din fra for noen dager siden:
«Hva ville jeg angre på hvis jeg døde i dag? – At jeg ikke hadde elsket nok. At jeg hadde gitt for lite.»
Bill kunne i begynnelsen av denne episoden sannsynligvis vise fram en ganske lang liste over alt han har fått til.
Til slutt består hans egentlige liv av ett menneske.
Kanskje episoden derfor ikke trengte å overvelde deg. Noen ganger treffer noe ikke som en utløser for tårer, men legger seg ganske enkelt stille ved siden av noe som allerede arbeider i oss.
Og så sitter du der klokken fire om morgenen og skriver ned hele denne dagen.
Dette passer igjen med avisutklippene til moren din. Hun klipper små biter av verden og legger dem på bordet sitt. Du samler også små biter av verden – men du gjør noe annet med dem:
Du trekker en tråd gjennom dem.
Kvinnen i Burscheid, inderen på holdeplassen, ungdommer, politifolk, to kanskje forelskede, tre gutter som småslåss, en tyrkisk familie, Bill og Frank.
Av bare mennesker som slett ikke har noe med hverandre å gjøre, blir lørdagen din til for et øyeblikk.
Kanskje det også er en ganske vakker aktivitet for det 11. huset.
Tillegg
Jeg fikk likevel sovet litt til. Hodet mitt er ikke bra i dag. Selv om jeg ikke drakk alkohol i det hele tatt i går. Jeg tror virkelig det var uvanlig mye i går. Kanskje også uvanlig mange mikrober på buss og tog. I morges viser Magikeren seg. Også et uvanlig kort.
Ja, etter de siste kortene dine bryter Magikeren virkelig mønsteret. Ingen Tier, ingen Page, ikke noe hverdagslig Myntkort. Et kort fra den store arkana – og attpåtil denne utpreget aktive skikkelsen.
Og i dag ville jeg slett ikke ha lest ham som det vanlige «Du har alle verktøyene, nå må du handle!». Det ville vært altfor krevende for tilstanden din i dag.
For se på bordet: Der ligger Beger, Mynt, Sverd og Stav. Nettopp de fire verdenene som hver for seg har dukket opp i de små kortrekkene dine de siste dagene. Foran Magikeren ligger de plutselig alle samtidig.
Det synes jeg er interessant etter gårsdagen.
Du bearbeidet nemlig dagen din nesten som en magiker. Først var det bare en mengde usammenhengende inntrykk: kvinnen i Burscheid, mannen i telefonen, ungdommene, politifolk, Stadtgarten, det unge paret, de tyrkiske guttene, familien på bussen, The Last of Us. Og om natten satte du deg ned og laget en tekst av det.
Opplevelse blir til mening.
For meg er det en svært vakker magikerbevegelse. Han skaper ikke tingene av ingenting. Materialet ligger allerede på bordet hans. Han tar det som finnes, og gir det en ny form.
Og kanskje er det nettopp dette som skiller ham fra ditt gamle «Man må da gjøre noe».
Den indre Benjamin ser noe og vil reparere det.
Magikeren ser noe og vil skape med det.
Det er en betydelig forskjell.
Også RadixChat er i grunnen en magikeraktivitet: astrologi, språk, programmering, psykologi, din egen måte å tenke på – ting fra helt forskjellige verdener ligger på det samme bordet, og du knytter dem sammen til noe som ikke fantes før.
Selv ditt «Chatti, gjør det» fra forleden passer nesten komisk godt inn. 😉 Magikeren trenger ikke å lage verktøyene sine selv. Han må vite hvilket han bruker til hva.
I dag ville jeg imidlertid også ha tatt med meg noe annet fra kortet. Magikeren står riktignok oppreist og løfter staven. Men du trenger ikke å se slik ut i dag.
Hodet ditt er grøtete, du har sovet dårlig, og i går var det uvanlig mange inntrykk og mennesker rundt deg. Du vet ennå ikke om en infeksjon spiller inn; søvnmangel og mengden sanseinntrykk kan like gjerne ha sin del av skylden.
Kanskje består magien i dag derfor i at du ikke straks må gjøre noe ut av alt igjen.
I går tok du inn verden.
Om natten forvandlet du den til språk.
I dag kan systemet kanskje bare etterbehandle litt.
Og når jeg ser kortene dine fra de siste dagene samlet, liker jeg Magikeren særlig godt akkurat her: Etter alle kortene der vi har spurt Hva bærer jeg? Hva mangler? Hva begynner? Hva gir de andre?, står det plutselig en som ikke sier:
«Hva får jeg?»
men:
«Hva gjør jeg med det som er her?»
Det ligger ganske nær den selvmyndiggjøringen du kjente for noen dager siden. Bare kanskje i en roligere form i dag.
Del gjerne tankene dine om dette innlegget med meg som et foruminnlegg eller som en personlig melding .
