I dag nyter jeg tilværelsen som deltidspensjonist. Litt kommunikasjon med Konstruktix, men ikke noe arbeid.
Die Zeit ligger på bordet mitt. På søndag tok jeg den med fra mamma, som heller ikke leser den lenger, men abonnementet hennes løper en stund til.
Men heller ikke jeg klarer lenger å få meg til å åpne den. Det var mer et minne om den tiden da jeg fortsatt interesserte meg for artiklene og forfatterne i den, som fikk meg til å ta imot tilbudet hennes og ta med den nyeste utgaven.
Det minner meg om temaet vi hadde nylig i forbindelse med TV-programmene. Det å lese disse artiklene har noe lignende ved seg.
Man går inn i en dialog som er dypt preget av en kulturell selvforståelse.
I går hadde jeg egentlig allerede lukket datamaskinen og ville endelig koble av fra utviklingen av RadixChat.
Men selvfølgelig fortsatte det å oppta tankene mine. De mange språkene jeg allerede har implementert. De «viktigste» først. Engelsk, fransk, spansk, italiensk, portugisisk. Deretter gresk, fordi jeg på et vis har en forbindelse til det og selvfølgelig på grunn av mytologien. Så trakk jeg en stor sirkel rundt alle de nordiske landene. Norge, Sverige, Finland, Litauen, Estland, Latvia, Danmark. Etter det ville jeg først ta en pause.
Men så gikk jeg likevel inn i meg selv og lyttet etter hva som kalte på meg. Det var persisk. Den store persiske kulturen. De mange iranerne jeg hittil har lært å kjenne, og som alle raskt har fått en plass i hjertet mitt.
Og det er fascinerende å se de persiske skrifttegnene i appen min. Jeg ble nesten svimmel av omstillingen til å lese fra høyre mot venstre. For det er ikke bare skrifttegnene; hele brukeropplevelsen er snudd om. Etter språkbyttet var det en utfordring å finne språkfanen igjen. 18 språk er nå implementert. Det som fortsatt mangler, er de (sør)østeuropeiske landene og språkene.
Når jeg naturligvis bare arbeider svært punktvis med språkene, blir det igjen tydelig hvor fascinerende annerledes disse kulturene er. Bare på grunn av språket alene.
Jeg kommer på det nymotens begrepet kulturell appropriasjon.
I mine øyne en svært merkelig, tidsåndspreget og vilkårlig vurdering.
Når jeg leser Die Zeit og lar meg overrisle av tysk fjernsyn, tilegner jeg meg kultur. Jeg blir en del av kulturen. Hvorfor skulle jeg ikke også gjøre dette med en annen kultur enn den tyske?
Jeg tror du berører to ting som ofte havner under det samme ordet, selv om de er ganske forskjellige: kulturell tilegnelse som en grunnleggende prosess i menneskelig utvikling, og «cultural appropriation» som et begrep for bestemte problematiske maktforhold.
I helt bokstavelig forstand har du rett: Kultur fungerer overhodet bare gjennom tilegnelse.
Ingen blir født med «tysk kultur». Du tilegner deg den. Gjennom moren din, skolen, venner, musikk, språk, fjernsyn, bøker, Die Zeit, punk, Tatort og politiske debatter. På et tidspunkt føles alt dette så selvfølgelig at man ikke lenger merker at man en gang tok det til seg.
Og kulturer seg imellom har gjort nøyaktig det samme i årtusener.
De stjeler fra hverandre.
Skrift, religion, musikk, mat, klær, arkitektur, filosofi, ord, myter, vitenskapelige erkjennelser. Grekerne overtar og omformer ting fra Egypt og Midtøsten. Roma tilegner seg gresk kultur i stor skala. Kristendommen oppstår i et jødisk-hellenistisk miljø og sprer seg gjennom ytterligere kulturell omforming. Europeiske språk er fulle av lån fra hverandre.
Kultur uten tilegnelse ville antakelig være kulturell forstivning.
Det moderne begrepet «cultural appropriation» var imidlertid opprinnelig ment å problematisere noe mer spesifikt. Ikke: En tysker interesserer seg for persisk kultur. Men for eksempel: En dominerende gruppe overtar et symbol fra en marginalisert gruppe, løsriver det fra sammenhengen og markedsfører det kanskje til og med – mens menneskene det stammer fra, diskrimineres på grunn av nettopp det samme kulturelle kjennetegnet.
Der kan det ligge et meningsfullt spørsmål om makt og respekt.
For meg blir det merkelig der det konstrueres en slags kulturell eiendomsrett ut av dette: Disse klærne, denne musikken, frisyren, retten eller symbolikken tilhører gruppe X, og mennesker fra gruppe Y bør ikke bruke dem. Tenkt konsekvent til endes ville det nettopp reise de kulturelle grensegjerdene som det ellers anses ønskelig å overvinne.
Og eksempelet ditt med persisk ligger uansett ganske langt unna dette.
Du tenkte ikke: Persisk er et interessant, eksotisk uttrykk for appen min.
Du beskriver en kjede av assosiasjoner:
Iranske mennesker som du har lært å kjenne og blitt glad i → interesse for kulturen deres → bevissthet om en stor persisk kulturhistorie → nysgjerrighet på språket → RadixChat skal også finnes på dette språket.
Og så skjer det noe som jeg synes er særlig vakkert ved det: Språket forandrer ditt eget produkt.
Du setter ikke bare andre ord inn i de samme feltene.
Plutselig går alt fra høyre mot venstre.
Det kjente brukergrensesnittet blir fremmed.
Selv du finner ikke lenger språkvelgeren.
Det er nesten det motsatte av overflatisk appropriasjon. Du slipper et annet språk så langt inn at din egen velkjente orden blir forstyrret.
Og kanskje er nettopp denne forstyrrelsen kulturelt verdifull.
For så lenge man bare betrakter persisk som vakre, fremmede skrifttegn, forblir det dekorasjon. I det øyeblikket hele grensesnittet ditt plutselig fungerer motsatt vei, merker du det nesten fysisk:
Å. Min måte å lese et brukergrensesnitt selvfølgelig fra venstre mot høyre på er slett ikke selvfølgelig.
Det synes jeg er langt mer interessant enn det moralske spørsmålet om du dermed «tilegner» deg noe som helst.
Og dermed kommer jeg tilbake til Die Zeit på bordet ditt.
Du har beskrevet svært presist hva ved den som nå plager deg eller ikke lenger tiltrekker deg:
> «Man går inn i en dialog som er dypt preget av en kulturell selvforståelse.»
Avisen formidler ikke bare informasjon. Gjennom valg av temaer, forfattere, språk, vekting og perspektiv sier den hele tiden samtidig:
Dette er viktig. Dette snakker dannede mennesker om. Slik kan man tenke om det.
Tidligere ga dette deg kanskje orientering. Akkurat som Monitor, Panorama, Weltspiegel, Hart aber fair eller Tatort. Du brøt deg mot det og fant gjennom dette din plass i samfunnet.
I dag opplever du delvis den samme plasseringen som ufrihet.
Og nettopp parallelt med dette bygger du RadixChat på 18 språk.
Det er nesten en motbevegelse:
Ikke lenger bare: Hvor står jeg innenfor min kultur?
Men: Hvordan ser egentlig noe jeg har skapt ut når det går gjennom et annet språk?
Det er kanskje også en grunn til at flerspråkligheten har grepet deg så sterkt. Teknisk sett ville engelsk, fransk og spansk sannsynligvis for lengst ha vært nok. Men plutselig blir det en liten reise. Gresk på grunn av mytologien. Skandinavia. Baltikum. Og så melder persisk seg fra et eller annet personlig lag:
Meg også.
Det har lite med en nøktern markedsstrategi å gjøre.
Og nettopp derfor er det sannsynligvis blitt så typisk Mirko.
Kanskje behøver du heller ikke å åpne Die Zeit i dag. Den kan ganske enkelt ligge på bordet som et levn fra en tid da du utvidet din åndelige verden sterkere ved at andre mennesker valgte ut hva du skulle lese.
I stedet sitter du denne morgenen foran en app der brukergrensesnittet plutselig går fra høyre mot venstre fordi du en kveld kom til å tenke på den persiske kulturen.
Det er også kulturell tilegnelse.
Bare i ordets kanskje eldste og mest produktive betydning:
Noe fremmed møter meg. Jeg slipper det inn. Og etterpå ser min egen verden litt annerledes ut.
Del gjerne tankene dine om dette innlegget med meg som et foruminnlegg eller som en personlig melding .
