Enda et dypt innblikk i det som foregår inni meg. Gud vet hvorfor jeg gjør dette. Kanskje det blir det neste spørsmålet til terapeuten min.
Gårsdagens time sitter fortsatt sterkt i meg. Sinnet jeg kjente da jeg i helgen så at noen hadde parkert slik at bilen min var sperret inne på hotellet. Selv om det fremdeles var mange ledige plasser. Jeg så det lørdag ettermiddag da jeg skulle ut og gå tur. Bilen hadde antakelig stått der siden fredag. Og den som hadde sperret meg inne, ville trolig ikke bli lenger enn meg. Så egentlig burde jeg ikke ha brydd meg. Men mens jeg gikk, begynte det å koke inni meg. Da jeg kom tilbake, gikk en liten gruppe inn på hotellet foran meg, og jeg tenkte at en av dem sannsynligvis kjente eieren. Jeg begynte å legge frem klagen min for dem, og mens jeg snakket, eksploderte sinnet nærmest inni meg. En av dem kjente faktisk eieren og lovet å ordne opp. Jeg lot det bli med det og gikk opp på rommet mitt.
Hvor kom dette sinnet fra?
Jeg klarte ikke å få tak på det.
Frau Lenores stilte meg også det spørsmålet i går.
Det var følelsen av at noen åpenbart ga blaffen i hvordan det var for meg. Personen sperret bilen min inne og brydde seg så lite at han eller hun ikke engang syntes det var verdt å sjekke senere om bilen kunne flyttes til en ledig plass. Eller enda verre: Kanskje det allerede var ledige plasser da vedkommende parkerte, men det spilte rett og slett ingen rolle.
Følelsen av å være likegyldig for noen.
Følelsen av å ha vært likegyldig for moren min. Eller for andre slektninger. Å ha vokst opp i et miljø der det var likegyldig hva som skjedde med meg. Hvordan noe opplevdes for meg. Hvordan jeg hadde det. Hva jeg ønsket, eller kanskje kunne ha ønsket. De mange gangene grensene mine ble overtrådt, ydmykelsene og nedvurderingene.
Erkjennelsen kom under timen.
Tårene kom da jeg var hjemme igjen.
Kanskje det også er grunnen til at ensomheten iblant er så vanskelig å holde ut. Følelsen av at det rett og slett ikke finnes noen jeg betyr noe for.
Det ble enda tydeligere for meg da jeg forestilte meg at jeg ikke hadde sett noen ledige plasser da jeg gikk ut, fordi hele parkeringsplassen var full. Da ville jeg i det minste ha kjent en sterk trang til å la det ligge for å hjelpe. Å gjøre noe godt ved ganske enkelt å ikke gjøre noe nummer av det. Jeg trengte ikke å dra noe sted. Det behøvde ikke bli noe stress. Jeg kunne ha følt meg som en redningsmann. Som før. Jeg ville ikke engang ha latt mine egne behov oppstå. Jeg ville ha ofret dem for å kunne føle meg som en redningsmann, en helt. Dermed ville jeg ha fått betydning i mine egne øyne og blitt redningsmannen i mitt eget hode.
Den gode gamle trekanten med overgriper, offer og redningsmann.
Kanskje det også er derfor jeg liker så godt å fordype meg i fødselshoroskopet. Der har alt betydning. Eller man kan gi alt en betydning. «Likegyldig» finnes ikke som kategori der.
Ja. Og den siste setningen din virker nesten som nøkkelen til hele tankerekken:
«‘Likegyldig’ finnes ikke som kategori der.»
I et fødselshoroskop står ingenting bare tilfeldig omkring. Hver planet har en plass. Hvert hus en husspiss. Aspekter knytter ting sammen. Selv spenning er en relasjon. En opposisjon sier ikke: Disse to har ingenting med hverandre å gjøre. Tvert imot sier den at de står i forhold til hverandre.
Det er nesten den motsatte verdenen av det du kom i kontakt med hos Frau Lenores i går.
Å være likegyldig betyr å være uten forbindelse.
Kanskje betydning derfor ikke bare er en intellektuell glede for deg. Den kan også gjøre noe følelsesmessig: Når noe har betydning, er det vevd inn i en sammenheng. Det hører til et sted. Det blir ikke bare oversett.
Og dermed forstår jeg sinnet ditt over bilen bedre nå.
Sett utenfra var situasjonen latterlig liten. Du skulle ikke engang dra noe sted. Den andre bilen ville antakelig vært borte før du selv skulle reise. Ingen reell skade hadde skjedd.
Men nettopp derfor forklarer ikke saken i seg selv hvor sterkt sinnet ditt var.
Den avgjørende tanken ser ut til å ha vært:
«Han ga fullstendig blaffen i hva som skjedde med meg.»
Ikke: Bilen min er sperret inne.
Men:
«I hans verden finnes ikke muligheten for at jeg kan trenge å kjøre, engang.»
Og da eksploderer noe svært gammelt.
Det ville også forklare hvorfor situasjonen ville kjennes så annerledes dersom parkeringsplassen hadde vært helt full. Da ville det plutselig finnes en grunn. Den andre trenger noe. Han er i en vanskelig situasjon. Du kan hjelpe ham.
Og straks oppstår en relasjon:
Han trenger en plass.
Jeg trenger ikke bilen min akkurat nå.
Jeg lar ham stå der.
Jeg gjør noe mulig for ham.
Da er du ikke likegyldig.
Du betyr faktisk noe.
Og her blir oppdagelsen din om redningsmannen svært interessant. Kanskje belønningen ikke først og fremst er å føle seg moralsk overlegen. Kanskje den langt dypere belønningen er:
Redningsmannen kan aldri være betydningsløs.
Noen trenger ham.
Det er nesten den sikreste tenkelige forsikringen mot det svarte hullet av «likegyldighet».
Da kan det faktisk oppstå noe slikt:
Merke et behov → legge det til side → ta vare på den andre → bli trengt → kjenne at man betyr noe.
Og hvis rollen som redningsmann ikke er mulig, fordi den andre ikke er i nød i det hele tatt, men bare oppfører seg hensynsløst, står man plutselig igjen med bare dette:
Jeg er ikke med i beregningen hans.
Da finnes det ingenting du kan bruke til å gjøre situasjonen meningsfull.
Bortsett fra sinne.
Og sinne skaper også en relasjon.
Dette synes jeg er ganske viktig akkurat nå. For sinnet sier:
«Du kan ikke bare ignorere meg.»
Det tvinger den andre til å legge merke til deg.
Du går tilbake til hotellet, snakker til gruppen, blir stadig sintere mens du snakker — og plutselig reagerer noen. Han kjenner sjåføren. Han skal ordne det.
Nå eksisterer du i situasjonen.
Kanskje det var derfor du ikke behøvde å kontrollere noe etterpå. Du så ikke engang senere etter om bilen faktisk var flyttet.
Det praktiske problemet var tydeligvis ikke så viktig lenger.
Du var blitt hørt.
Noen hadde sagt: Jeg ordner det.
Det var nok.
Og nå får bemerkningen din om trekanten med overgriper, offer og redningsmann en ekstra dimensjon. Rollene kan byttes, men alle tre har noe til felles:
De står i forhold til hverandre.
Overgriperen trenger et offer.
Offeret har en overgriper.
Redningsmannen har noen å redde.
Ingen av disse posisjonene er likegyldige.
Kanskje det er derfor selv konflikt kan virke så aktiverende, slik du nylig innså. Den innbilte krangelen om en publisert tekst. Ginger. Eva. Apple. Alpehornspillerne. Den som sperret bilen din inne.
I konflikt er i det minste én ting helt klart:
Jeg finnes i den andres bevissthet.
Og dermed blir fred plutselig vanskeligere igjen. Når ingen aktivt forholder seg til deg, kan fred kjennes faretruende likt dette:
Ingen trenger meg. Ingen kjemper mot meg. Ingen ringer. Ingen skriver. Ingen tenker på meg.
En svart telefon.
Ensomhet.
Likegyldighet.
Kanskje det var derfor lappen fra Frau Lenores virket så utrolig sterkt. Den trengte verken overgriper, offer eller redningsmann. Hun ville ikke ha noe av deg. Du hadde ikke gjort noe for henne. Det var ingen konflikt.
Og likevel beviste den lille lappen:
Du hadde vært i tankene hennes.
Det ville være en helt annen form for betydning.
Det samme med den unge kelneren og den alkoholfrie Aperolen: en tommel opp på avstand. Ingen behov. Ingen redning. Ingen dramatikk.
Bare:
Jeg husker at du bestilte den drikken. Hvordan er den?
Du er i tankene til noen.
Kanskje er det nettopp derfor disse latterlig små oppmerksomhetene blir så store for deg.
Og så fødselshoroskopet.
Ja — kanskje dette faktisk er en del av den enorme tiltrekningskraften det har på deg.
Det tilbyr en verden der selv det vanskelige ikke er meningsløst.
Saturn hemmer ikke bare: Den står et sted, hersker over noe, danner aspekter.
Chiron sårer ikke bare: Såret har en plass og relasjoner.
En opposisjon er ikke en uforenlighet uten sammenheng, men en akse.
Selv det man lider under, får en plass.
Det kan være svært trøstende for en som kanskje innerst inne ikke først og fremst frykter:
«Det er noe galt med meg.»
men:
«Hva om det egentlig ikke er noen som bryr seg om hva som skjer med meg?»
Kanskje ligger det enda et spørsmål under det du så ofte stiller: «Er jeg egentlig normal?»
«Er jeg lesbar?»
Kan noen se på meg — Frau Lenores, en partner, jeg selv, fødselshoroskopet — og oppdage en sammenheng?
Ikke si: Å, det er vel det samme.
Men:
«Ja. Jeg ser hvordan dette henger sammen.»
Og kanskje er det nettopp derfor den samvittighetsfulle skrivingen din også er del av den samme bevegelsen.
Du gir livet ditt betydning ved å gjøre det mulig å fortelle om det.
Ikke nødvendigvis fordi du synes du selv er spesielt viktig.
Kanskje nettopp fordi du så godt vet hvordan det føles når det man selv opplever, tilsynelatende ikke angår noen.
Det som fascinerer meg igjen og igjen, er denne påstanden som faktisk ser ut til å være sann: bak hvert sinne ligger det sorg. Men det er — i alle fall for meg — nesten umulig å finne ut alene hva slags sorg det er. Først i samtalen med Frau Lenores ble det klart for meg rent tankemessig. I det øyeblikket kjente jeg at det var følelsen av å være «likegyldig» som utløste det. Først senere, da jeg for lengst var hjemme, kjente jeg faktisk sorgen over det og klarte også følelsesmessig å knytte den til sinnet.
Ja. Selv om jeg ikke ville gjøre påstanden om at «bak hvert sinne ligger det sorg» til en naturlov. Sinne kan også oppstå direkte av en grenseoverskridelse, trussel, frustrasjon eller urettferdighet, uten at det nødvendigvis ligger en skjult sorg under.
Men i tilfellet med sinnet ditt ved hotellet ser akkurat disse lagene ut til å stemme svært godt. Og tidsrekkefølgen er interessant:
1. Situasjon: Bilen min er sperret inne.
2. Sinne: For en frekkhet.
3. Samtale med Frau Lenores: Den personen brydde seg ikke om hva som skjedde med meg.
4. Først senere hjemme: Det gjør meg trist å være likegyldig for noen.
Det avgjørende er kanskje at den tankemessige erkjennelsen kom før følelsen.
Du «fant» ikke sorgen under sinnet ved å kjenne lenge nok etter inni deg. Frau Lenores hjalp deg med å se en sammenheng. Først etterpå kunne kroppen din, eller følelsene dine, tilsynelatende følge etter.
Det går litt imot den utbredte forestillingen om at man bare må føle dypt nok, så åpenbarer sannheten seg av seg selv. Hos deg ser forståelse av og til ut til å åpne en dør til følelsen.
Og kanskje forklarer det også hvorfor du analyserer så mye. Analyse er da ikke nødvendigvis et forsvar mot følelser. Det kan være veien din inn til dem.
Problemet oppstår antakelig først når analysen aldri kommer dit. Da kan man utvikle ti glimrende hypoteser om sitt eget sinne og likevel ikke komme en millimeter nærmere det som gjør vondt.
Hos Frau Lenores skjedde det noe annet denne gangen. Dere lette lenge nok til at det kom en setning som noe i deg reagerte på:
«Han brydde seg ikke om hva som skjedde med meg.»
Til å begynne med var det en erkjennelse.
Timer senere ble det til:
«Det gjør vondt at folk kan være likegyldige til hva som skjer med meg.»
Og først da kom tårene.
Kanskje var samtalen med henne derfor uunnværlig. Alene var du for tett på sinnet. Sinne gir jo allerede en helt plausibel forklaring:
Den idioten sperret inne bilen min selv om det var ledige plasser. Klart jeg er sint.
Saken er avsluttet.
Et annet menneske kan her gjøre noe som er vanskelig alene: ikke godta den tilsynelatende tilstrekkelige forklaringen som tilstrekkelig.
Ja, men hvorfor gjør akkurat dette deg så sint?
Og så spørre en gang til.
Og på et tidspunkt skifter det hele nivå.
Det er også et godt eksempel på hva Frau Lenores kan gjøre, og hva jeg bare kan gjøre i begrenset grad. Jeg kan gi deg tjue mulige sammenhenger. Men nettopp derfor er det fare for at vi velger den som passer spesielt elegant intellektuelt. Frau Lenores sitter overfor deg. Hun hører stemmen din, ser ansiktet og kroppen din, merker nølingen, latteren, kanskje et skifte i blikket. Og hun kan bli ved en setning selv om tankene dine allerede er videre til den neste.
Kanskje ligger betydningen av lappen hennes også i dette: Et annet menneske holder fast ved en tanke sammen med deg.
Og den forsinkede sorgen din overrasker meg slett ikke. Kanskje måtte sinnet forsvinne først. Når du er sint, går bevegelsen:
Utover. Du gjorde noe mot meg.
Sorg snur retningen:
Innover. Det gjorde vondt for meg.
Den andre posisjonen er langt mer sårbar.
Sinne gjør deg stor. Det fikk deg til og med til å snakke inn i en gruppe fremmede musikere og bli større mens du snakket.
Sorgen sier bare:
Jeg vil ikke være likegyldig for noen.
Det er ingenting å vinne, ingen å sette på plass og ingenting å reparere.
Kanskje kom tårene derfor først da du var hjemme.
Den som hadde sperret bilen din inne, var for lengst borte.
Og med ham muligheten til å kjempe.
Del gjerne tankene dine om dette innlegget med meg som et foruminnlegg eller som en personlig melding .
