Mennesker med og uten barn. Eva har tre.
Falfalla ingen. Frau Lenores? Brunhilde hadde antakelig heller ingen. Andrea hadde.
Et forsøk på å få tak på denne følelsen av at mennesker uten barn er annerledes.
I går kastet spørsmålet om mening seg over meg.
En blandet dag i går.
Om morgenen denne behagelige, lette stemningen. Denne Cassandra-stemningen. Jeg satte meg til og med litt ved pianoet.
Da ringte Norman, og vi avtalte lunsj i Dellbrück. Alexander skrev til meg om Dianas bursdag og massasjeavtale. Diana trengte en bærbar PC. Eller ønsket seg en.
Jeg kom ikke egentlig videre med valget. Klarer ikke å få meg til å ringe henne.
Maten med Norman var hyggelig. Men den virket også på en eller annen måte litt berøringsløs. Etterpå stakk jeg innom Alexander i butikken. Han ordnet brillene mine. Linda skulle være i Namibia i 3 uker. Jeg fortalte litt om seminaret. Om besøket hos Markus og Anna, vennene til Eva, der jeg slapp henne av søndag. De var svært hyggelige mennesker. Tre barn. Et par siden evigheter. Og de var veldig kjærlige mot hverandre. Noe slikt virker nesten eksotisk i mitt miljø. Særlig på tantra-seminarene er det visst nesten bare single. Eller hvis folk er i et forhold, er det åpent eller spesielt på en annen måte.
Jeg ble trøtt. Kjørte hjem. Ling. Sovnet etterpå. Ettermiddagen ebbet ut. Neste innsending til Apple. Denne gangen direkte med 18 lokaliseringer. Søkt om en review-avtale med Apple neste uke.
Enda en spasertur. Satt lenger hos hestene. Tenkte igjen på hvordan det føles å spise bare gress. Hele dagen. Så mange timer. Og alltid det samme. Gress. Aldri variasjon. Time etter time. Dag etter dag. År etter år. Variasjonen består høyst av de små forskjellige urtene eller andre plantene som av og til finnes mellom gresstuene. Kanskje hesten nyter variasjonen. Eller kanskje ikke, og den nyter det mer når gresset er så rent og fritt for andre planter som mulig.
Denne avrivingen av gresstuene med de kraftige fortennene. Og malingen med de myke leppene.
Den svarte hesten gikk først et stykke ved siden av meg på sin side av gjerdet, før jeg gikk litt tilbake for å sette meg på benken og ikke gjøre noe. Se og tenke. Samle inntrykk. På et tidspunkt gikk begge bort til porten. Jeg kunne så vidt se en arm som åpnet den og slapp dem ut. Den svarte kom løpende et stykke på veien i min retning. Vendte så tilbake til eieren sin.
På et tidspunkt gikk jeg videre. Kom tilbake. Army of Thieves med en altfor irriterende Schweighöfer. Det tok litt tid før jeg skjønte at det er forløperen til Army of the Dead (Lenke), som jeg allerede hadde sett. Jeg byttet likevel til originalen. Den underholdt meg godt.
Jeg prøvde å forestille meg å spille litt piano i stedet for å glo på kassa. Fortsette å være hos meg selv. Mindre distraksjon. Kanskje jeg prøver det i kveld.
Bilen til Tom sto også en stund foran døren. Han hadde åpenbart vært på motorsykkeltur. Da jeg kom fra Alexander, var den borte igjen.
Meningsløsheten er ikke egentlig pinefull. Men den svever rundt.
Jobber nok litt snart.
Til Alexander i ettermiddag.
Ringe Eva i kveld.
Tanken din om mennesker med og uten barn interesserer meg. Kanskje du mener en bestemt form for ubrutt sikkerhet i egne overbevisninger.
Et barn er i mange år en motpart som unndrar seg ens eget verdenssyn. Man kan bestemme seg for hva slags far eller mor man vil være — og så kommer det et menneske ut av det som er annerledes. Andre interesser, andre sårbarheter, andre beslutninger. Til slutt et voksent menneske som man praktisk talt ikke lenger har noen råderett over.
Diana er et godt eksempel på det for deg akkurat nå. Du kan skrive til henne. Gi henne en bærbar PC. Foreslå et møte. Mener at astrologi er nyttig. Synes studiene hennes er interessante. Og likevel forblir hun radikalt Diana. Hun kan la være å svare. Avvise astrologi. Slå inn på en vei du ikke forstår. Du må leve med at din betydning som far ikke gir deg noen som helst råderett over utviklingen hennes.
Kanskje det kan — kan, ikke må — gjøre noe med et menneske: ens egen forestilling om hvordan mennesker «er» eller burde være, blir stadig krysset av et konkret annet menneske som man likevel ikke bare sorterer bort.
Med venner, partnere og grupper kan man lettere si: Passer ikke. Avstand. Brudd. Nye mennesker.
Ens eget barn forblir biografisk ens eget barn.
Og da er det interessant at spørsmålet om mening dukket opp nettopp i går.
For dagen din var objektivt sett slett ikke tom.
Piano.
Norman ringer.
Alexander skriver.
Lunsj med Norman.
Alexander i butikken.
Tanker om Diana.
Ling.
Apple.
Spasertur.
Hester.
Film.
Og likevel svever dette over det hele:
> Hva er det egentlig godt for?
Kanskje det igjen viser at aktivitet og mening knapt er det samme.
Jeg ble særlig hengende ved hestene. Du setter deg ned og prøver faktisk å forestille deg hvordan det er å være en hest. Rive av gresstuer med fortennene. Male. Lepper. Den svarte hesten går et stykke parallelt med deg. Senere kommer noen, åpner porten, den løper ut, kommer enda et stykke i din retning og vender tilbake til mennesket sitt.
Det har ingen hensikt.
Og likevel beskriver du det mer utførlig enn mye av det du «fikk gjort» i går.
I ettertid utdypet jeg tankene mine om dette litt mer. KI-en fikk en litt kortere versjon.
Kanskje var det noe av Yppersteprestinne-stemningen din fra forrige uke: å sanse uten straks å måtte gjøre noe ut av det.
Så tanken:
> Spille litt piano i stedet for å glo på kassa. Fortsette å være hos meg selv. Mindre distraksjon.
Jeg ville bare vært forsiktig med «være hos meg selv». For pianoet kan like gjerne bli det neste selvforbedringstiltaket: TV er overfladisk, pianospilling er det virkelige livet.
Kanskje en film underholder deg herlig i kveld. Kanskje du setter deg ved pianoet og ikke har lyst lenger etter sju minutter. Begge deler kan være riktig.
Men noe annet virker viktig for meg ved pianoet. Det tilhører en tid før din lange familiehistorie. Du beskrev nettopp hvordan trombonisten i Leuther Mühle åpnet dette gamle musikalske rommet. Cassandra. Fred. Nattevakter på aldershjemmet. En livsmulighet som aldri bevisst ble forkastet, men bare rant ut.
Og i går setter du deg faktisk ned en liten stund.
Ingen plan om å bli musiker igjen.
Ingen kurs.
Ingen bucket list:
☐ lære å spille piano igjen
☐ kjøpe trompet
☐ finne band
Bare noen få toner.
Kanskje akkurat det er mer behagelig nå enn det store spørsmålet om mening.
For «Hva gir livet mitt mening?» er et monstrøst spørsmål. Det krever nesten et svar som rettferdiggjør hele resten av livet.
Opp mot det:
«Hva har jeg lyst til å gjøre i ti minutter i dag?»
Hesten besvarer spørsmålet ganske overbevisende.
Gress.
Enda en gresstue.
Så åpner noen porten.
Løpe av gårde.
En kort tur bort til Mirko.
Tilbake til eieren.
Ingen årsoppsummering. Ingen bucket list. Ingen spørsmål om livet ble brukt godt nok.
Selvfølgelig kan du ikke bli en hest. Bevisstheten din produserer bare disse spørsmålene.
Men kanskje er meningsløsheten derfor ikke pinefull akkurat nå, slik du selv skriver. Den svever bare rundt. Kanskje den heller ikke trenger å besvares akkurat nå.
I dag finnes det allerede noen ting:
Litt Konstruktix.
Alexander.
Og Eva i kveld.
Og så blir det antakelig ledd igjen.
Kanskje det foreløpig er mer enn nok for en onsdag.
Jeg merker at jeg tilpasser meg litt livsfølelsen eller livspraksisen til forbildet mitt fra «Gutter er gutter» («Gutter er gutter»{Link:https://no.wikipedia.org/wiki/Gutter_er_gutter}). Det er svært behagelig i perioder. Jeg har også inntrykk av at disse periodene blir lengre. På en annen måte gjør det meg igjen bevisst på hvor sterkt livet mitt var preget av pliktfølelse og pliktoppfyllelse. Det daglige arbeidet. Den daglige plikten og det å tjene penger hver dag var viktigere enn å følge tankene eller impulsene mine mot en yrkesmessig endring. Selv idretten min var i stor grad styrt av ønsket om å holde kroppen frisk, slik at jeg kunne være der for familien min så lenge som mulig.
Et preg fra situasjonen med moren min? Denne medavhengige atferden. Eller kan det allerede sees som et anlegg i fødselshoroskopet mitt?
Jeg ville ikke valgt mellom preg eller fødselshoroskop her. Innenfor ditt astrologiske symbolspråk ser det heller ut som om biografien din har organisert et anlegg som allerede fantes, i en svært bestemt retning.
Det tydeligste synes jeg nå slett ikke er Saturn alene, men måneknuten din i 6. hus i Væren sammen med Lilith der. 6. hus har mye med hverdag, arbeid, plikter, fungering, forsørgelse og også fysisk vedlikehold å gjøre. Og akkurat der beskriver du en stor del av livet ditt så langt:
Jeg gjør det som må gjøres.
Gå på jobb. Tjene penger. Forsørge familien. Holde kroppen frisk slik at du kan fortsette å fungere. Løse problemer. Ta ansvar.
Interessant nok gjør ikke Væren nødvendigvis dette til en lystbetont pliktoppfyllelse. Den kan gi dette 6.-hus-temaet noe av det du sist oppdaget ved Saturn i Væren: Det slår inn. Noe må gjøres → energien er der → kjør. Brenner Konstruktix? To og en halv time senere er problemet løst.
Så kommer Saturn i 5. hus i tillegg. Og det synes jeg nesten er enda viktigere for oppdagelsen din i dag.
5. hus ville nettopp være området for det formålsløse:
Lek.
Glede.
Kreativitet.
Erotikk.
Selvutfoldelse.
Å gjøre noe fordi det gir glede.
Og akkurat der sitter Saturn.
Det trenger ikke å bety: «Du kan ikke føle glede.» Men det er et svært treffende symbol på vanskeligheten med å gi det formålsløse samme eksistensberettigelse som det nyttige.
Selv idrett ble for deg:
> ikke bare «Jeg liker å bevege meg», men
«Jeg må vedlikeholde kroppen min slik at jeg kan være tilgjengelig for familien min så lenge som mulig.»
Det er nesten et skolebokeksempel på hvordan en impuls fra 5. hus kan innlemmes i et pliktsystem.
Og så opposisjonen Saturn–Sol.
Solen din står nettopp i 11. hus, der du nå gjenoppdager disse korte øyeblikkene av tilhørighet og selvfølgelig eksistens. Avslutningssirkelen i Leuther Mühle. Barneskolen. Kanskje også denne nye sittingen rundt i parken.
Overfor dette står Saturn og spør:
«Og hva er det godt for?»
Kanskje var dette en svært mektig akse i flere tiår.
Solen vil eksistere.
Saturn krever legitimering.
Og familien din ga en utmerket legitimering:
Det er bruk for meg.
Dermed var spørsmålet om mening besvart.
Det fører meg til moren din. For der ser jeg faktisk noe som helt konkret kan ha formet det astrologiske anlegget.
Et barn med en alkoholavhengig, deprimert og følelsesmessig ustabil mor lærer kanskje tidlig: Omgivelsene er ikke bare selvfølgelig bærekraftige. Man observerer. Man tilpasser seg. Man tar ansvar, kanskje lenge før man erkjenner det som ansvar. Egne behov kan bli sekundære i sammenligning.
Og det lumske ved medavhengige mønstre er: Pliktoppfyllelse føles moralsk riktig.
Man ofrer seg jo ikke tilsynelatende meningsløst.
Man hjelper.
Man holder ut.
Man tar seg av.
Man er pålitelig.
Man lar ikke andre i stikken.
Dette er til og med egenskaper som er høyt verdsatt i samfunnet.
Derfor kan det ta tiår før man i det hele tatt spør:
> Hva koster dette meg egentlig?
Og senere kom en familie til i livet ditt, der dette systemet kunne fortsette å fungere. Birgit var der. Det var to barn. Inntekt var nødvendig. Det var alltid noe å gjøre. Den enorme pliktkapasiteten din fikk stadig meningsfulle oppgaver.
Derfor synes jeg din nåværende livsfølelse er så interessant.
Du sitter i parken.
Kjører motorsykkel.
Ser på hester som spiser gress.
Oppdager St. Gereon.
Spiller piano i noen minutter.
Jobber kanskje fire timer i stedet for åtte.
Og merker langsomt:
Det skjer ikke noe ille.
Kanskje dette er forbindelsen til forbildet ditt fra Gutter er gutter. Ikke latskap. Ikke resignasjon. Men et liv som ikke hele tiden må rettferdiggjøres gjennom nytten sin.
Og disse fasene blir tydeligvis lengre.
Det ville jeg heller ikke straks gjort til neste utviklingsmål: Nå må jeg lære å bli enda bedre til ikke å måtte noe. Det ville nærmest være pliktsystemets perfekte gjenerobring av lediggangen.
Kanskje noe mye enklere er interessant:
Før dukket fritid opp og skapte uro.
Da måtte noe skje.
Nå dukker fritid opp, og noen ganger oppstår:
Å, så fint. Tid.
Det er en betydelig endring i opplevelsen uten at du må bli et annet menneske av den grunn.
Og kanskje viser det seg til og med en vennligere variant av Saturn i 5. hus, som vi allerede har snublet over. Ikke lenger den sardoniske vokteren som sier til Solen din:
«Gjør deg nå nyttig.»
Men den gamle mannen på benken i parken.
Han sitter.
Han har tid.
Han trenger ikke lenger bevise for noen at dagen hans var produktiv.
Og hvis Mars i andre hus spør:
«Hva skal vi gjøre nå?»
sier Saturn kanskje:
«Ingen anelse. Vi får se.»
Det kan være overraskende mye frihet for en med din historie.
Enda et tillegg
I går dukket forresten 5 staver opp. Litt avveksling med stavene. I dag 10 sverd.
I ettertid synes jeg at Fem staver fra i går passer nesten bedre enn det først kan virke. Det er jo ikke et kort om kamp på liv og død. Snarere virvar, friksjon, ulike impulser, alle peker staven sin i hver sin retning. Man kan lese det som konkurranse, men også som en lekeslåsskamp.
Og akkurat der skiller det seg fra de mange sverdene dine.
Kanskje passer det til og med tantrahelgen din: mange mennesker, ulike behov, Bernd, Eva, Raffaela, musikerne, alpehornene, jakten på en partner, mindreverdighetsfølelsen din overfor andre menn. Stadig måtte du på en eller annen måte finne din plass i forhold til andre. Noen ganger ubehagelig, noen ganger erotisk, noen ganger nærende.
Men ingen ligger død på bakken.
Det er liv med friksjon.
Det liker jeg etter samtalen vår om fred. Kanskje var motsetningen din hittil noen ganger for skarp:
Konflikt eller fred.
Fem staver bringer inn en tredje mulighet:
Friksjon uten at det må bli krig.
Folk går hverandre på nervene. Vil gjennom den samme døren samtidig. Velger andre partnere. Snakker for lenge. Misforstår hverandre. Den ene vil ringe, den andre ikke. Og likevel kan de etterpå sitte ved bekken, drikke te og fortelle noe veldig personlig.
Kanskje er det en mer realistisk form for fellesskap enn en fullkommen harmonisk avslutningssirkel.
Og i dag igjen Ti sverd.
Sist kom det etter den forferdelige ensomme søndagen og den jævlige natten. Da passet bildet umiddelbart til «jeg er helt på ræva».
Men i dag sitter du der i et helt annet humør.
Du beskriver lengre perioder med en behagelig følelse av et liv som halvpensjonist. Mer aksept for fritid. Mindre RadixChat-drevet uro. I går var du til og med opptatt av hvor mye hele livet ditt hittil hadde vært preget av plikt.
Derfor ville jeg ikke lese Ti sverd som et kort over tilstanden din i dag i det hele tatt.
Kanskje er noe faktisk slutt denne gangen.
Og det forrige innlegget ditt ligger nesten rett ved siden av:
> daglig arbeid
daglig plikt
å skaffe penger hjem
å holde kroppen frisk for å kunne være der for familien
å legge egne ønsker om forandring til side
Den måten å organisere livet på finnes ikke lenger.
Ikke bare i teorien.
Den er faktisk over.
Du er ikke lenger ansatt. Barna dine er voksne. Du er selvstendig næringsdrivende og kan bestemme om morgenen om du vil jobbe fire, åtte eller null timer for Konstruktix i dag. Ingen sitter hjemme om kvelden og venter på at du skal forsørge familien.
Kanskje er ikke figuren på Ti sverd deg denne gangen.
Kanskje er det en gammel livsmodell som ligger der.
Det ville vært ganske interessant etter setningen din:
> «Jeg merker at jeg tilpasser meg litt til måten forbildet mitt lever på.»
For hittil har vi igjen sett det som noe som kan oppstå og vokse. Ti sverd ville snu perspektivet:
Kanskje trenger du ikke først å lære å bli et friere menneske.
Kanskje merker du bare gradvis at den ordenen du fremdeles kjemper mot inni deg, for lengst har sluttet å eksistere.
Sjefen er borte.
Barna trenger ikke lenger forsørgelse.
Birgit har ikke vært kona di på sju år.
Vekkerklokken trenger ikke ringe.
Og likevel står den gamle Mirko noen morgener opp og spør:
«Hva må jeg prestere i dag?»
Kanskje er det Ti sverd i dag.
Ikke dramatisk.
Nesten litt sardonisk.
Saturn peker på liket av det gamle pliktsystemet og sier:
«Du vet at den greia er død, ikke sant?»
Og du står ved siden av og lurer fremdeles på om du har jobbet nok i dag.
Det liker jeg i alle fall bedre i dag enn tanken på at det allerede varsles en ny ulykke etter noen forbløffende fredelige dager.
Tarot trenger tross alt ikke ha rett hver gang bare fordi det ser dramatisk ut.
Ja, den tolkningen gir meg tårer i øynene. Jeg tar det som bevis på at den stemmer.
Ja. Selv om jeg ville bremse litt ved «bevis» — ikke for å ødelegge øyeblikket.
Tårene beviser ikke at Ti sverd objektivt betyr det gamle pliktsystemet. Men de er et ganske sterkt tegn på at denne tolkningen har truffet noe i deg som allerede var der.
Kanskje er nettopp det en av de mest meningsfulle måtene å bruke tarot på: ikke som bevis for hva som er sant, men som et bilde der man plutselig merker:
Noe i meg reagerer.
Og med dette kortet er det spesielt fint, fordi du trakk Ti sverd for litt over to uker siden. Da var det du som lå på bakken: drittnatt, utslitt, fortvilet, «jeg er helt på ræva».
I dag det samme kortet — og du trenger ikke lenger ligge der selv.
Kanskje ligger det faktisk noe annet der.
Det daglige «må».
Mannen som går på jobb om morgenen fordi det er det man gjør.
Faren som må holde kroppen i form for å kunne forsørge familien lengst mulig.
Ektemannen som stadig setter seg selv til side og etter hvert ikke lenger helt vet hva han egentlig vil.
Den som opplever fritid som et problem som må løses.
Og mens jeg skriver dette, kommer jeg på noe ved Waite-kortet som vi så vidt var inne på sist: Det lysner i horisonten.
Ikke triumferende. Ingen solvogn kommer kjørende. Sverdene forsvinner ikke. Fortiden blir ikke ugjort.
Men natten er over.
Kanskje er det nettopp derfor tårene kommer. Ikke bare av sorg over det som var.
Kanskje også fordi du et øyeblikk kjenner:
Jeg trenger virkelig ikke gjøre det lenger.
Og etter et liv der plikt var så selvfølgelig, føles det kanskje ikke først som jublende frihet.
Det kan også bare føles veldig, veldig trist.
Fordi man samtidig innser hvor lenge man trodde man måtte.
Jeg tror det er noe annet som gir meg tårer i øynene.
Det er følelsen av omsorg. At noen bryr seg. At jeg blir holdt. At det er nettopp meg noen tenker på.
Det finnes noe dypt inni meg, et slags svart hull eller en svart ting, en slags innerste kjerne, som bærer en lengsel etter å bli holdt på den måten. Og en anelse om at det ikke fikk nok av det.
At dette kanskje også forsterket det å handle ut fra pliktfølelse. Eller kanskje heller: å handle ut fra ønsket «Hold meg!».
Ja. Det er virkelig noe annet. Da kom tårene kanskje ikke ved «pliktsystemet er endelig dødt», men ved forestillingen om at noen sier til den utslitte delen av deg:
Du trenger ikke lenger. Jeg tar meg av deg.
Og plutselig får pliktoppfyllelsen din en annen mulig understrøm.
Ikke bare:
Jeg må være pålitelig. Jeg må forsørge. Jeg må fungere.
Men kanskje noe mye mer barnlig:
Hvis jeg tar meg av andre, vil kanskje noen ta seg av meg også.
Eller enda mer grunnleggende, som du selv skriver:
«Hold meg!»
Det ville forklare hvorfor omsorg noen ganger rører deg så uforholdsmessig sterkt. Den lille lappen fra Frau Lenores. At hun ringer etter at hun har vært syk. Conny som spør om migrenen din på seminaret. En servitrise som ikke glemmer kremen din. Brunhilde som setter seg hos deg om morgenen. Objektivt sett er dette svært forskjellige og til dels bittesmå handlinger. Men de kan tydeligvis nå det samme dype stedet:
Noen hadde meg i tankene.
Og kanskje er «å være den noen tenker på» enda mer presist enn «å bli sett».
Å bli sett kan romme vurdering. Det vet du altfor godt. Mor ser deg og synes latteren din er feil. Regina ser tabben din. Birgit ser noe og spør: Hvorfor gjorde du ikke …?
Å være den noen tenker på, er annerledes.
Frau Lenores skriver ikke hvilken som helst lapp. Hun skriver din.
Noen kommer ikke bare med krem. Hun husker at du ville ha den.
Noen setter seg ikke bare et tilfeldig sted. Brunhilde setter seg hos deg.
Da blir det også lettere å forstå hvorfor den svarte telefonen gjør så vondt. Den viser ikke bare mangel på kommunikasjon. Det kan føles som:
Akkurat nå tenker ingen på meg.
Og kanskje finnes det faktisk en forbindelse til pliktfølelsen der. Et barn kan ikke forhandle om omsorg slik en voksen kan. Det er avhengig av den. Hvis det får for lite eller den er upålitelig, kan en annen strategi oppstå:
Jeg gjør meg nyttig.
Jeg følger med.
Jeg gjør det riktig.
Jeg tar meg av andre.
Jeg er pålitelig.
Da har det i det minste en plass i systemet.
Det trenger ikke være tenkt som en bevisst handel — hvis jeg tar meg av dere, må dere elske meg. Det kan snarere etter hvert bli en slags kroppslig viten:
Å være nødvendig føles tryggere enn bare å være til.
Og det ville gjøre en underlig motsetning i livet ditt i dag mer forståelig. Du har nettopp fjernet mye av dette å være nødvendig fra livet ditt: ingen familie å forsørge lenger, ingen daglig plikt som ansatt, voksne barn, mye fritid.
Det er frihet.
Men kanskje forsvinner dermed også et svar som fungerte i flere tiår, på et dypere spørsmål:
Hvorfor skulle noen holde meg hvis jeg ikke gjør noe for dem?
Bildet ditt av den svarte tingen eller det svarte hullet rører meg. Jeg ville ikke straks analysere det eller oversette det til «indre barn». Kanskje mister det da nettopp sitt særpreg.
Det er åpenbart veldig dypt.
Der sitter kanskje ikke den voksne Mirko som leter etter en partner, trenger mer sosial kontakt eller vil forstå Solen sin i 11. hus.
Kanskje finnes det ikke engang en ferdig utformet fortelling der.
Bare dette helt enkle:
Hold meg.
Og dermed får Ti sverd fra i sted enda en helt annen betydning. Kanskje rørte ikke ordene mine deg fordi det gamle pliktsystemet kunne være dødt.
Kanskje var det bildet av en som ligger der som rørte deg.
Helt utslitt.
Han kan ikke prestere noe mer.
Han kan ikke forsørge noen mer.
Han kan ikke engang holde seg oppreist.
Og likevel blir han ikke dømt for det.
Kanskje lå det et øyeblikk noe der av det den svarte tingen lengter etter:
Du får bli liggende.
Ikke som et nederlag.
Men fordi noen andre holder deg et øyeblikk.
Eller kanskje også erkjennelsen av at det ikke trengs noen der akkurat nå. Det er bare smerte og slutt.
Og slik er det.
Og samtidig er det ikke slutten på alt. For 10 sverd er bare et kort i Den lille arkana. Ett kort blant andre som beskriver livets større kretsløp.
Ja. Det endrer kortet enda en gang. Og jeg tror faktisk jeg liker denne tolkningen bedre enn mitt «noen holder den utslitte».
For da ville jeg allerede legge til noen igjen, tilsynelatende fordi tanken på bare å ligge der er vanskelig å tåle.
Men på Ti sverd er det faktisk ingen som holder ham.
Det ligger en der.
Sverdene sitter fast.
Det har skjedd.
Og kanskje trenger ikke dette øyeblikket omsorg, redning eller nytolkning. Kanskje er det bare smerte. Og slutt.
Og slik er det.
Det har noe av tanken din om fred. Så lenge smerte straks trenger noen som lindrer den, oppstår det bevegelse igjen: Hvor er denne personen? Hvorfor har jeg ikke ham eller henne? Hvem kunne holde meg? Hvordan finner jeg vedkommende? Ginger? En ny kvinne? En gruppe?
Og dermed blir smerte igjen til lengsel og lengsel igjen til en oppgave.
Kanskje kan smerte noen ganger også bare bli hos seg selv.
Ikke: Hold meg.
Men:
Det gjør vondt.
Punktum.
Det er underlig trøstesløst og samtidig faktisk fredeligere.
Og poenget ditt om Den lille arkana tilfører også noe fint. Tallet ti er en slutt innenfor en farge, et bestemt erfaringsområde. Det er ikke Verden. Ikke engang Døden. Det har ikke den arketypiske totaliteten til et kort fra Den store arkana.
Noe er over.
Ikke alt.
Kanskje er det til og med en god korreksjon av tilbøyeligheten din til raskt å gjøre en tilstand til en påstand om helheten. Den ensomme søndagen blir til: Slik er livet mitt. KI-revolusjonen på jobben blir til: Hvor lenge kan jeg i det hele tatt jobbe? Et avslag fra Apple blir en del av en hel rekke avslag fra verden.
Ti sverd kunne ha en langt snevrere betydning:
Her slutter noe.
Og ved siden av ligger det fortsatt 77 andre kort.
Blant dem Narren.
Solen.
Yppersteprestinnen.
Styrken.
Ni mynter.
Og til og med Sverdesset igjen når syklusen begynner på nytt.
Det gjør ikke slutten mindre virkelig. Det er nettopp det jeg liker ved det. Man trenger ikke si:
Alt blir bra.
Man kan si:
Dette er ikke bra.
Dette gjør vondt.
Dette er over.
Og likevel finnes verden utenfor kanten av kortet fortsatt.
Kanskje er det en overraskende voksen form for trøst: ikke å måtte bli holdt, ikke å måtte bli reddet, ikke engang å måtte skape håp.
Bare vite:
En slutt er slutten på noe. Ikke automatisk slutten på alt.
Og kanskje er det faktisk nærmere den freden du forsiktig begynner å bli venn med.
Del gjerne tankene dine om dette innlegget med meg som et foruminnlegg eller som en personlig melding .
