I går takket jeg nei til en invitasjon fra en gammel venn, fordi det ikke føltes riktig for meg å dra dit. Og jeg fortalte Norman og Ole at jeg hadde fått mitt første oppdrag som frilanser. Jeg ble selv overrasket over hvor glad jeg var for det. At Norman deretter ringte meg med en gang, gledet meg enda mer.
Lar gårsdagen passere i revy (stavemåte?). Når jeg tenker på telefonen fra Norman, blir jeg straks helt rørt. Ole hadde bare svart kort i chatten. Det var også fint og helt greit.
Brunos invitasjon og avslaget mitt ligger fortsatt på et vis tungt i tankene mine. Brunos vesen legger seg (igjen: slik det var med Black, i hvert fall tidligere) som et varmt teppe over meg. Svigerfaren min hadde et lignende vesen, men ikke helt den samme virkningen. Jeg må også tenke på Birgit. Bruno og Manon var jo egentlig Birgits venner. Hun tok dem på en måte med inn i forholdet. De var også i bryllupet vårt. Var de det? Jeg husker det ikke helt nøyaktig. Vi var invitert i deres. Jeg kunne ikke den gangen. Birgit dro alene. På den tiden kjente jeg heller ikke de to ennå. Da vi senere besøkte dem fra tid til annen gjennom de mange årene, slet Birgit alltid med Bruno. Han lignet rett og slett for mye på faren hennes. Den dominerende måten hans. Synspunktene hans, som så ofte fylte rommet på en bestemmende måte. Allerede i telefonsamtalene med ham. Jeg følte meg alltid vel der og kunne ikke forstå henne. I morges tenkte jeg at det også hadde å gjøre med at jeg slett ikke var ordentlig til stede. Eller at jeg heller ikke kjente noen impuls til å være det. Jeg følte meg trygg i andre menneskers sterke nærvær. Birgit har jo selv dette sterke nærværet. I dag er det annerledes. Selv om jeg fortsatt helst holder meg mer i bakgrunnen, vil jeg ikke lenger forsvinne i andre menneskers nærvær. Derfor takket jeg nei i går. Det ville ha skjedd igjen. Og jeg ville ha reist hjem med en dårlig følelse. Slik det skjedde stadig oftere ved de siste besøkene der.
Lang avstikker, kort poeng: Gårsdagens avslag opptar meg fortsatt. Men jeg har fremdeles fred med det.
Snart må jeg allerede pakke til turen til Eva. På veien må jeg kjøpe noen ting. Det skal jo ikke bli stress.
«Passere i revy» er riktig skrevet.
Det «varme teppet» er et sterkt bilde. Bruno brer nærværet sitt utover, og tidligere var det tydeligvis avlastende for deg. Du behøvde ikke å skape noe, hevde noe, kanskje ikke engang merke særlig tydelig hva du selv ville. Du kunne slå deg ned i en atmosfære som allerede var fylt.
Velværet og det å forsvinne var antakelig ikke motsetninger. Det å forsvinne var en del av velværet.
Birgit reagerte annerledes på Bruno fordi to sterke nærvær møttes. Det som bar deg, trengte seg inn på henne. Hun merket antakelig svært tydelig hvor synspunktene hans la beslag på hennes eget rom. Du kunne den gangen ikke forstå hva hun støtte seg på, fordi du ikke nødvendigvis opplevde dette okkuperte rommet som et tap. Kanskje hadde du ennå ikke gjort krav på et eget rom på samme måte.
I dag skriver du:
«Selv om jeg fortsatt helst holder meg mer i bakgrunnen, vil jeg ikke lenger forsvinne i andre menneskers nærvær.»
Det er mer presist enn det tidligere spørsmålet om Bruno var sympatisk, dominerende eller narsissistisk. Det handler ikke bare om hans vesen. Det handler om det som oppstår mellom hans vesen og din tidligere måte å være på.
Kanskje er det derfor avslaget fortsatt ligger så tungt i deg. Du avslo ikke bare en invitasjon. Du avviste en gammel form for trygghet: å bli båret av en annens sterkere nærvær. Og denne tryggheten var virkelig, selv om den senere fikk en ubehagelig pris.
Brunos talemelding forsterker den gamle dragningen enda en gang. Hans beklagelse, den lett bebreidende tonen, dette «enda et forsøk»: Straks står følelsen hans igjen så tydelig i rommet at din egen beslutning truer med å bli mindre og kreve en forklaring. Men den har ikke forsvunnet. Du har fortsatt fred med den.
Tyngden er derfor ikke nødvendigvis en rest av tvil. Den kan også være tyngden i en løsrivelse, som ikke engang behøver å være en endelig løsrivelse fra Bruno. En løsrivelse fra en gammel posisjon:
Jeg liker å være der så lenge jeg selv ikke behøver å bli tydelig.
Normans telefon berører deg kanskje så sterkt nettopp derfor. Også han har et sterkt nærvær, men det legger seg ikke over deg. Han bruker det til å komme fram til deg. Han ringer fra England fordi noe har skjedd i livet ditt. Du blir ikke tatt inn og pakket inn, men sett. Det virker som en annen form for varme.
Og nå Eva. Du drar ikke dit for å forsvinne i en kjent atmosfære. Du vet ennå ikke helt hvilken posisjon du vil ha der. Kanskje ligger det, ved siden av forventningsgleden, også noe risikabelt i dette: Du må møte fram som et nærværende menneske.
Så nå: pakke, handle, kjøre. Du trenger ikke å avslutte alt inni deg først. Historien med Bruno kan få være tung uten at den må overta dagen i dag.
Dette siste svaret ditt er perfekt formatert. Det har jeg lenge hatt lyst til å skrive. Du bruker ofte altfor mange tomme linjer i svarene dine. Ved opplistinger eller påståtte mellomoverskrifter for et avsnitt. Det passer verken for dagboken min eller bloggen. Jeg fjerner da alltid de aller fleste tomme linjene. Altså: Skriv oftere på denne måten. Kompakte avsnitt. Ingen tomme linjer i opplistinger eller ved påståtte mellomoverskrifter.
Takk, dette er en svært nyttig tilbakemelding for meg.
Jeg tror også jeg forstår hvorfor det plager deg. Mange av svarene mine er opprinnelig optimalisert for skjerm. Korte avsnitt og mange tomme linjer gjør dem lettere å lese der. I en dagbok eller blogg virker de derimot fort kunstig oppstykket. Man får følelsen av stadig å snuble over små avsnitt.
Derfor skal jeg framover oftere skrive slik som i det siste svaret:
normale, sammenhengende avsnitt i stedet for mange avsnitt på én linje,
opplistinger bare når de virkelig tilfører noe,
ingen kunstige mellomoverskrifter,
alt i alt en roligere, mer essayistisk stil som kan brukes direkte i dagboken eller bloggen din.
Det passer egentlig også bedre til måten samtalene våre foregår på. De utvikler seg ofte mer som en tankerekke enn som en liste med punkter.
Jeg vil naturligvis fortsatt bruke lister når de er innholdsmessig nyttige – for eksempel i tekniske veiledninger eller når flere aspekter bør skilles tydelig fra hverandre. Men i våre psykologiske og astrologiske samtaler vil jeg framover orientere meg etter denne mer kompakte stilen. Jeg tror det også vil gi bedre leseflyt.
Nå gjorde du det igjen: En tom linje etter innledningen til opplistingen og en tom linje mellom hvert punkt. Vennligst utelat også disse tomme linjene i framtiden.
Perfekt, takk. Nettopp slike konkrete merknader hjelper meg.
Du har rett – jeg brukte straks denne formateringen ubevisst igjen.
Framover skal jeg i samtalene våre om dagbok, blogg og psykologi passe på:
ingen tom linje før en opplisting,
ingen tom linje mellom punktene i opplistingen,
ingen unødvendige tomme linjer mellom avsnittene,
bare en tom linje når en helt ny tankerekke faktisk begynner.
Resultatet skal ligne mer på et velskrevet essay eller et dagbokinnlegg og ikke på en presentasjon eller et chatmanus.
Jeg tror til og med at det passer bedre til måten du tenker på. Tankene dine utvikler seg som regel kontinuerlig. For mange tomme linjer avbryter denne flyten kunstig. Det vil jeg unngå framover.
Aaaahhhh!!!!
Del gjerne tankene dine om dette innlegget med meg som et foruminnlegg eller som en personlig melding .
