Nå har det allerede gått nesten tre dager av de annonserte 48 timene med gjennomgang i Cupertino. Kanskje det er akkurat nå Apple og Google drukner i et jævla lass med KI-genererte apper.
I morges er det litt roligere i hodet. Utsikten til fridagen er ikke lenger urovekkende. En svak Cassandra-følelse. Men den sitter dypt. Skuldrene opp igjen. Sluppet.
Menneskene i hodet mitt forandrer seg alt etter hvor sterkt jeg kommer inn i en aksept av tilstanden. Kvinnene får skuldrene til å heve seg.
Skuldrene ned og en dypere aksept, så kommer Fred. Med sin blanding av uforståelse, nedvurdering, men også et snev av beundring? Eller fascinasjon? Et misforhold mellom det jeg føler og ser hos ham (han søkte jo tross alt alltid nærheten min) og ordene hans. Kanskje var det nettopp det, at han ubevisst var fascinert og samtidig kunne opphøye seg selv gjennom nedvurderende ord og handlinger.
Jeg tenker også fortsatt ofte på Black.
Hvor nær jeg føler meg ham. Eller følte meg. Og hvor mye ved ham som frastøter meg. Nettopp også det nedvurderende. Den hånlige latteren. Den stadige bedømmelsen.
Tomheten og latteren.
Min konklusjon etter gårsdagens time.
Mens jeg fortalte, lo jeg stadig oftere av det jeg sa. På et tidspunkt spurte fru Lenores meg hvorfor jeg lo av det.
Det var igjen denne scenen som den gangen hos fru Goshi. Da følte jeg meg litt avkledd av spørsmålet hennes.
Ikke så mye i går. Jeg følte meg heller rådvill eller uten noen forklaring. Hva var det egentlig jeg lo av hele tiden? Jeg spilte ballen tilbake og ba henne i rollen som terapeut om å forklare det for meg. Det var uvissheten om hvordan ordene mine ble mottatt av henne. Usikkerheten om hvordan fortellingen min ville bli vurdert. Om den ville bli vurdert.
Ja, det var en time som på et vis var preget av manglende alvor fra min side. Kanskje var det stresset på jobb som jeg hadde hatt før, som gjorde at jeg ikke ordentlig fant fram til meg selv.
Da jeg gikk, tenkte jeg igjen på scenen med moren min da jeg var 12. En litt eldre venn hadde reist langt. Han kom inn på rommet mitt etter en samtale med moren min og sa at det plaget henne at jeg lo så mye. At jeg ledsaget alt jeg sa med en latter.
Sett i ettertid en typisk handling fra moren min. Å snakke dårlig om alle overfor andre. Noe jeg mange år senere, gjennom et grovt brudd på personvernet, fikk lese i e-postene hennes med Sonja. Jeg mistet pusten da jeg leste hvor dårlig de kunne snakke eller skrive om meg og barna mine. Og det var ikke bare det negative. Det var fremfor alt det fullstendige fraværet av noe som helst positivt.
Og sett i ettertid var det antakelig allerede den gangen en dyptliggende forventning om min mors bedømmelse som utløste denne stadige latteren. Vennens fortelling om denne bemerkningen fra moren min fikk latteren til å sette seg fast i halsen. Fra det øyeblikket ble jeg et alvorlig menneske.
Ja. Og jeg tror du i morges har lagt to former for latter ved siden av hverandre, som ser like ut utenfra, men som kan være svært forskjellige på innsiden.
Først har du den sardoniske latteren din, som du i det siste likte så godt: en latter som skaper avstand til det absurde ved tingene. Saturn betrakter hele det menneskelige teateret og ler. Det ligger suverenitet i den.
Og så finnes denne andre latteren:
Jeg sier noe – og mens jeg sier det, følger jeg allerede med på hvordan det kan bli mottatt av den andre.
Latteren blir da nesten en foregripende kommentar til ens egen ytring. Et lite tillegg som signaliserer til den andre: Ikke ta dette for tungt, er du snill. Jeg vet selv at man kan synes det er rart, overdrevet, pinlig eller hva som helst annet.
Derfor synes jeg fru Lenores' forklaring – uvissheten om hvordan ordene dine blir mottatt og vurdert av henne – er ganske overbevisende.
Og minnet ditt fra du var tolv, gjør det enda mer interessant.
Du ler mye.
Moren din sier ikke til deg at det plager henne.
Hun sier det til den eldre vennen din.
Deretter kommer han til deg og overbringer dommen hennes.
Det er en bemerkelsesverdig komplisert sosial situasjon for en tolvåring. Plutselig får du vite: Mens du bare er deg selv, blir atferden din observert bak ryggen din, vurdert og diskutert med andre.
Det kan skape en helt spesiell form for selvobservasjon:
Hva tenker de andre om meg mens jeg bare er?
Og så kommer det egentlig tragiske:
«Fra det øyeblikket ble jeg et alvorlig menneske.»
Jeg ville ikke behandlet det bokstavelig som ett enkelt årsaksøyeblikk. Utviklingen din var sannsynligvis mer sammensatt. Men som et erindret skille har scenen enorm kraft.
For budskapet var ikke engang: Du har sagt noe galt.
Men:
Måten du er til på, er feil. Du ler for mye.
Det går mye dypere.
Og nå sitter du flere tiår senere hos fru Lenores og ler igjen mens du forteller.
Hun legger også merke til det.
Men denne gangen skjer det noe grunnleggende annerledes.
Hun går ikke til noen andre og sier: Mirko ler hele tiden, det er irriterende.
Hun spør deg:
Hvorfor ler De egentlig?
Og du trenger ikke å slutte.
Du blir ikke engang spesielt skamfull. Du er rådvill. Så spiller du ballen tilbake: Da får De forklare det for meg som terapeut.
Det er nesten en liten gjentakelse av den gamle scenen under helt andre forhold.
Den gangen:
Latter → bedømmelse bak ryggen din → skam → å bli alvorlig.
I går:
Latter → iakttakelse → spørsmål → felles refleksjon.
Kanskje det er nettopp derfor denne timen, til tross for den angivelige «mangelen på alvor», slett ikke var så mislykket.
Kanskje latteren nettopp var innholdet.
Og så Fred og Black.
Det slår meg hvor ofte bedømmelse og nærhet opptrer sammen hos menneskene i fortiden din.
Fred søker nærheten din – og nedvurderer samtidig.
Black føles nær – og bedømmer, ler av andre, gjør dem små.
Moren din trenger deg – og skriver samtidig knusende om deg og barna dine.
Birgit er enormt til stede – og dette «Hvorfor har du ikke …?» følger deg.
Da ville det ikke være overraskende om nærhet i systemet ditt på et tidspunkt begynte å bære med seg forventningen:
Når jeg blir viktig for et menneske, får det også makt til å bedømme meg.
Og kanskje forklarer det et stykke på vei hvorfor nettopp kvinner får skuldrene dine til å trekke seg opp.
For med en kvinne du begjærer, øker innsatsen enormt. Bedømmelsen hennes betyr plutselig mye mer. Den blonde servitrisen ser deg – vidunderlig. Og allerede neste dag oppdager du forskrekket hvor mye makt du har gitt henne inni deg.
Det kroppslige bildet som hører til, er nesten perfekt:
Skuldrene opp.
Som om noe måtte beskyttes.
Og når kvinnene trer litt tilbake, lengselen blir mindre og du kommer lenger inn i aksepten:
Skuldrene ned.
Da dukker Fred og Black opp.
Kanskje ligger det beslektede temaer under. Ikke kvinner mot menn. Men nærhet og bedømmelse.
Og nå liker jeg konklusjonen din fra i går enda bedre:
«Tomheten og latteren.»
Kanskje latteren ikke bare er det motsatte av tomheten.
Noen ganger legger den seg over tomheten.
Noen ganger beskytter den mot bedømmelse.
Noen ganger skaper den avstand.
Noen ganger er den ren glede.
Noen ganger sardonisk erkjennelse.
Og kanskje var den tolv år gamle Mirko faktisk et menneske der latteren fortsatt helt selvfølgelig fikk fylle alle disse funksjonene – helt til noen fortalte ham at selv latteren hans var gjenstand for andres vurdering.
Jeg ville uttrykkelig ikke gjort dette til en oppgave om å le mer igjen. Det ville være akkurat vår gamle felle: Den naturlige Mirko lo, så dagens Mirko må gjenerobre latteren sin.
Nei.
Jeg synes noe mye mindre er mer interessant:
I går lo du.
Fru Lenores la merke til det.
Og denne gangen satte det seg ikke fast i halsen din.
Det bare skjedde.
Det trenger ikke bli noe mer av det i morges.
Jeg tenker på å publisere denne dialogen. Selv har jeg få problemer med å dele så dyptgående ting med fremmede mennesker. Det som snarere holder meg tilbake, er indiskresjonen overfor moren min. Forestillingen om at jeg blotter henne overfor fremmede. At jeg påfører henne skam. Som jo nettopp er hennes tema. Den store frykten for alt som er skamfullt, som lar henne synke stadig dypere inn i aldersdemensens skumringstilstand uten å gi meg eller noen andre muligheten til å dempe situasjonen ved å trekke inn fagfolk.
Et slikt innlegg – hvis hun fikk kjennskap til det – ville være dypt skamfullt for henne. Kanskje jeg burde publisere det nettopp derfor. For å trekke skammen opp til overflaten.
Jeg ville motsagt den siste setningen din – eller i det minste skilt mellom to svært forskjellige ting:
Å trekke din egen skam opp til overflaten kan være en kraftfull handling.
Å trekke et annet menneskes skam ut i offentligheten er noe annet.
Nettopp fordi du etter hvert ser så tydelig hos moren din hvor ødeleggende avvergingen hennes av skam kan være, er det fristende å tenke: Da må det endelig komme lys på det. Men hvis hun faktisk skulle lese en slik tekst, ville den mest sannsynlige virkningen neppe være: Nå innser jeg hva skammen min gjør med meg. Snarere ville akkurat det systemet du beskriver, slå inn: krenkelse, forsvar, kanskje følelsen av svik og vissheten om at andre vil henne vondt.
Da ville du riktignok ha «trukket skammen opp til overflaten», men først og fremst forsterket forsvaret hennes.
For meg betyr det ikke at du derfor ikke har lov til å publisere.
For her kommer den andre siden: Hennes historie er også din historie.
Alkoholavhengigheten hennes har preget livet ditt. Nedvurderingene hennes har preget deg. Scenen da du var tolv og latteren din tilhører ikke bare henne. Den er et minne fra ditt liv. At du i dag ler hos fru Lenores og plutselig finner en forbindelse til denne gamle scenen, er din psykiske prosess. Hvis du vil skrive om det, kan ikke hennes mulige skam alene avgjøre om du har lov til å fortelle din egen biografi.
Den vanskelige grensen ligger snarere ved detaljer som først og fremst gjelder hennes privatliv.
For eksempel er en setning som:
> Moren min snakket ofte nedsettende om andre, og jeg lærte tidlig å regne med hennes vurdering av meg.
i svært stor grad din historie.
Detaljerte beskrivelser av hennes nåværende fysiske tilstand, hygienen hennes, alkoholforbruket, hennes mulige demens, konkrete pinlige situasjoner eller innhold fra private e-poster ville derimot i langt større grad være hennes historie. Der ville jeg vært langt mer tilbakeholden med å publisere – selv om du endrer navn. Mennesker fra omgangskretsen deres ville likevel kunne kjenne henne igjen.
Kanskje et annet kontrollspørsmål hjelper bedre enn:
«Skal moren min måtte skamme seg over dette?»
Nemlig:
> «Trenger jeg denne konkrete detaljen for å kunne fortelle sannferdig om min egen erfaring?»
Hvis ja, kan det være berettiget å fortelle den i en fordreid form.
Hvis nei, og den hovedsakelig tjener til å vise hvor forferdelig hun egentlig er, ville jeg heller utelatt den.
Og ved denne dialogen kommer det noe mer i tillegg. Å publisere den ordrett ville være noe annet enn en tekst som har oppstått fra den. I samtalene våre har du skrevet uten hele tiden å måtte tenke: Hvordan virker denne setningen på en leser? Hva hører bare hjemme her? Hva gjelder et annet menneske? Nettopp denne friheten gjør dialogen så åpen enkelte steder.
Hvis du publiserer den etterpå, endrer du i ettertid konteksten alle disse tingene ble sagt i.
Kanskje ville den mer interessante formen derfor slett ikke være:
«Her er ChatGPT-dialogen min.»
Men en bearbeidet tekst der du bruker dialogen som materiale og selv bestemmer hva som skal bli offentlig.
Akkurat passasjen fra i morges kunne være svært sterk: latteren hos fru Lenores, spørsmålet hennes, rådvillheten din, minnet om den tolv år gamle gutten hvis mor forteller en venn at den stadige latteren hans plager henne – og spørsmålet om hvordan en leende gutt blir en alvorlig mann.
Til det trenger leseren slett ikke alle de kompromitterende detaljene om moren din.
Kanskje ville det til og med være den mer radikale formen for åpenhet: ikke å blottstille moren din, men deg selv.
For da kan du snakke om virkningen hennes på deg uten å stille henne til skue.
Og kanskje ligger det en grense der som passer ganske godt til Sverdenes Konge:
Jeg tar meg retten til å fortelle min historie.
Men jeg trenger ikke å fortelle alt jeg vet om andre for å gjøre det.
Det ville verken være lojalitet gjennom fortielse eller frigjøring gjennom blottstilling.
Det ville være din versjon av historien – med en bevisst trukket grense.
Kanskje jeg heller leter etter en slags kosmisk sannhet når jeg tenker at skammen burde trekkes opp til overflaten. En slags forløsning gjennom å sette navn på noe. Forløsning gjennom ord. Slik det hjelper å sette ord på følelser i en krangel eller i sorg. Slik hjelper det kanskje i en mer allmenn, overordnet, kanskje guddommelig forstand å sette navn på ting. Kanskje også i betydningen av sverdet som Jesus ville bringe med ordene sine. Ord som setter navn på noe, og dermed utløser noe som i første øyeblikk ikke nødvendigvis skaper noe fredelig. Men som først på denne måten gjør sin forløsende virkning mulig til slutt.
Ja. Nå forstår jeg bedre hva du mener med å «trekke opp til overflaten». Du tenker mindre på konfrontasjon enn på avdekking.
Noe eksisterer allerede. Det virker allerede. Men så lenge det ikke har noe navn, virker det fra det skjulte.
Det er faktisk et eldgammelt motiv – langt utover psykoterapien. I psykoanalysen uansett: Det ubevisste blir ikke virkningsløst fordi man ikke kjenner det. Nettopp uvitenheten gir det makt. Men også religiøst og mytologisk finner man igjen og igjen forestillingen om at det å navngi forandrer virkeligheten. Å uttale et navn, bekjennelsen, skriftemålet, vitnesbyrdet, å avdekke det skjulte.
Og da passer bildet ditt av sverdet svært godt.
Du sikter antakelig til Jesu setning: «Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.» I sammenhengen handler det nettopp om at en sannhet eller en avgjørelse kan skape splittelse, til og med innad i familien. Sverdet er da ikke først og fremst vold, men adskillelse i opprinnelig betydning: Noe som tidligere var vevd sammen, blir skilt fra hverandre.
Det er nesten nøyaktig vår Sverdenes Konge:
Slik er det.
Ikke: Det burde være annerledes.
Ikke: Hvem har skylden?
Ikke engang: Hvordan løser vi det?
Men først språkets klinge:
Slik var det.
Moren din drakk.
Hun nedvurderte mennesker.
Hun ønsket tilhørighet og støtte mennesker fra seg.
Hun hadde stor frykt for skam.
Du led under det.
Du elsket henne.
Du tok deg av henne.
Noen ganger kunne du ikke besøke henne fordi hun frastøtte deg.
Alle disse setningene kan være sanne ved siden av hverandre. Navngivningen skiller dem fra hverandre. Uten språk kan de bli til én eneste diffus følelse: mor.
Og kanskje ligger det faktisk noe forløsende i det.
Ikke fordi det uttalte ordet reparerer fortiden. Men fordi noe som tidligere var skjebne, gjennom navngivning kan bli gjenstand for betraktning.
Det har du nettopp opplevd med latteren. I flere tiår finnes kanskje bare:
Jeg er et ganske alvorlig menneske.
Så dukker denne scenen opp:
Da jeg var tolv, lo jeg mye. Moren min fortalte vennen min at det plaget henne. Han fortalte det til meg. Etterpå satte latteren seg fast i halsen min.
Om denne scenen faktisk «forårsaket» ditt senere alvor på en kausal måte, vet vi ikke. Men ved at den blir navngitt, forandrer noe seg. Dagens latter hos fru Lenores er plutselig ikke lenger bare en merkelig vane. Den får en historie.
Men akkurat her ville jeg likevel trekke en grense
Denne setningen er den feteste og mest fremhevede i hele den opprinnelige dialogen. Som en overdimensjonert advarsel.
Psykologen ville kanskje si at det rebelske eller trassige barnet i meg publiserer den likevel.
Astrologen ville kanskje si at en trassig Lilith er i virksomhet her.
Det som fikk vektskålen til å tippe, var minnet om det vanskelig utholdelige verket av Andreas Altmann (også Vekten): «Min fars drittliv, min mors drittliv og min egen drittungdom», og den radikale åpenheten som en barndom og ungdom her blir bearbeidet med.
Å sette navn på noe krever ikke nødvendigvis offentlighet.
Det virker viktig for meg ved ideen din om en kosmisk eller guddommelig sannhet.
En sannhet kan uttales uten at den må uttales foran så mange mennesker som mulig.
Du kan si:
«Moren min var redd for sitt eget behov for hjelp og løy derfor om det.»
Da er det navngitt.
Du kan fortelle det til fru Lenores.
Du kan skrive det her.
Du kan lage en tekst av det.
Du kan si det til moren din en dag.
Du kan publisere det.
Men dette er fem forskjellige handlinger. Sannheten i setningen forblir den samme; virkningen endrer seg fullstendig.
Kanskje er dette til og med enda en egenskap ved sverdet: Det skjærer ikke vilkårlig. En god klinge krever presisjon.
For ellers kan det bak den store ideen «Sannheten må fram i lyset» også skjule seg noe annet:
Nå skal endelig alle se hvordan det egentlig var.
Det ville være forståelig. Kanskje av og til til og med nødvendig. Men det ville ikke lenger bare være sannhet. Det ville også romme sinne, anklage, selvfrigjøring, kanskje gjengjeldelse.
Og disse motivene burde også navngis.
Nettopp det ville for meg gjøre tanken din virkelig radikal: heller ikke å beskytte sin egen moralske renhet.
Kanskje jeg vil ha sannhet.
Kanskje jeg vil frigjøre meg.
Kanskje jeg endelig ikke lenger vil bære morens skam for henne.
Kanskje jeg vil gjøre henne skamfull.
Kanskje jeg vil at noen skal si: Herregud, hva du har holdt ut.
Kanskje jeg vil lage kunst av historien min.
Alt får sitte ved bordet.
Da ville «forløsning gjennom ord» ikke være forestillingen om at det å uttale det riktige til slutt nødvendigvis skaper fred. Noen uttalte ord ødelegger faktisk noe. Noen sannheter skiller mennesker. Noen kan ikke tas tilbake.
Men de kan gjøre slutt på noe annet:
den navnløse virkningen.
Og kanskje er dette faktisk forbindelsen mellom sverdet ditt og forestillingen din om forløsning.
Sverdet helbreder ikke.
Det skiller.
Først da kan det i det hele tatt bli synlig hva som hadde vokst sammen.
Og først etterpå avgjøres det om noe nytt vokser fram fra såret som oppsto – eller om bare et arr blir igjen.
Mens jeg tenker over impulsen min til å publisere, merker jeg at det å beskjeftige meg med en mulig offentlig reaksjon (noe som akkurat nå er nesten absurd, siden sidene mine fortsatt ikke har noen synlighet) nettopp gjør dette: Det holder meg beskjeftiget. Beskjeftigelsen fyller en tomhet. Jeg beskjeftiger meg med deg, men også i tankene med andres reaksjon og med konfrontasjonen med den. Med sammenstøtet. Med friksjonen som oppstår. Også her får jeg assosiasjoner til krig. Vanskeligheten mange krigsveteraner har med å føle seg vel i et fredelig liv. De kan ikke gi slipp på opphisselsen som krigshandlingene førte med seg (jeg vet at akkurat dette temaet er mer komplekst …). Slik får preget fra moren min meg antakelig igjen og igjen til å fremprovosere situasjoner der jeg selv setter meg under ild. Noe fredelig strømmer gjennom meg når jeg slipper tanken. Kanskje dagens oppgave: Å bli venn med freden. La sverdet bli i sliren.
Ja. Og jeg tror du akkurat beskriver en mekanisme som er enda litt mer allmenn enn «jeg fremprovoserer konflikter».
Den forestilte reaksjonen fra andre skaper nærvær.
I tankene publiserer du teksten. Straks blir tomheten befolket:
Noen blir opprørt.
Noen misforstår deg.
Noen kjenner seg igjen.
Du må forklare deg.
Du forsvarer retten din til å uttrykke deg.
Noen anklager deg for indiskresjon.
Du svarer.
Plutselig er det et helt sosialt hendelsesforløp – selv om ingen engang har lest teksten ennå. Og som du selv merker: Med din nåværende synlighet er sannsynligheten for en stor offentlig kontrovers nesten komisk liten. Offentligheten finnes først og fremst i hodet ditt.
Men der fungerer den utmerket.
Den skaper friksjon. Og friksjon skaper følelse.
For meg henger dette sammen med observasjonen din fra søndag. Du gikk gjennom en by full av mennesker, og ingenting tiltrakk deg. Det manglet liv. Hos den blonde servitrisen var det derimot reaksjon, uvisshet, mikrooppmerksomhet – og straks oppsto det en enorm indre aktivering.
Konflikt kan nesten garantert frambringe denne livligheten.
Hvis noen er imot deg, trenger du ikke lenger spørre deg selv: Hva skal jeg gjøre nå?
Plutselig har du en oppgave.
Ta stilling. Argumentere. Holde stand. Sette grenser. Vinne. Overleve.
I denne svært begrensede strukturelle betydningen forstår jeg også krigsassosiasjonen din. Ikke som en likestilling med de psykiske følgene av faktiske krigserfaringer. Men som en observasjon av at et nervesystem kan venne seg til høy aktivering og entydige krav. Da er ikke fred automatisk behagelig. Den kan først virke tom, retningsløs, nesten livløs.
Og hos moren din kan noe av dette faktisk ha blitt lært.
Hvis nærhet ofte var forbundet med bedømmelse, nedvurdering, uforutsigbare reaksjoner eller nødvendigheten av å posisjonere seg innvendig, kan relasjon pluss spenning bli mer velkjent enn relasjon pluss ro.
Kanskje er setningen din derfor så interessant:
> «Noe fredelig strømmer gjennom meg når jeg slipper tanken.»
Der skjer det noe kroppslig før du gjør det til en teori.
Du trenger ikke å publisere teksten i dag.
Men du trenger heller ikke å bestemme deg for aldri å publisere den.
Du trenger ikke engang å finne ut om det ville være moralsk riktig å publisere.
Dermed faller plutselig en hel imaginær krigsskueplass bort.
Og under den er det tydeligvis noe.
Fred.
Jeg ville faktisk ikke straks gjort dette til en oppgave igjen i dag – «Jeg må lære å bli venn med freden.» Du har jo nettopp gjort meg oppmerksom på hvor raskt ethvert væren blir til et krav om å skulle bli noe.
Kanskje dette er nok:
I dag er sverdet i sliren.
Ikke fordi det er galt å kjempe.
Ikke fordi historien din må ties i hjel.
Ikke fordi moren din må beskyttes.
Rett og slett fordi ingen angriper akkurat nå.
Det kan være uvant nok for deg.
Og kanskje sitter din sardoniske Saturn et sted ved siden av, ser hele den imaginære rettssalen forsvinne og mumler:
«Endelig. Nå har vi tid.»
Og nettopp denne tiden er sannsynligvis det uhyggelige.
For da kommer det gamle spørsmålet igjen:
Og nå?
Kanskje svaret i dag for en gangs skyld er:
Ingenting.
Det ville ikke være et nederlag overfor tomheten.
Kanskje ville det faktisk være fred.
Selvfølgelig kommer det et sverdkort igjen. Åtteren på nytt.
Selvfølgelig. Sverdet blir demonstrativt i sliren – og tarot sier: Fint. Her har du åtte av dem.
Men denne gangen virker Sverdenes Åtte annerledes for meg enn for noen dager siden. Den gangen var kortet knyttet til Ginger, meldingen, uvissheten om du skulle handle. I dag kommer det umiddelbart etter tanken din:
> Kanskje jeg ikke trenger å skape noen konflikt. Kanskje det kan være fred.
Og akkurat da står denne bundne figuren med bind for øynene mellom sverdene.
Kanskje sverdene denne gangen ikke er trusselen i det hele tatt. De bare står der. Ingen fører et eneste av dem. Ingen angriper kvinnen. Det finnes overhodet ingen motstander på kortet.
I sammenheng med mekanismen du nettopp beskrev, er det nesten slående.
Våpnene er der.
Men krigen finner ikke sted.
Og likevel er figuren bundet.
Det kan være nøyaktig tanken din i dag: Kanskje det ikke engang trengs en virkelig konflikt lenger. Forventningen om konflikten er allerede nok til å aktivere hele systemet. Du har ikke engang publisert teksten – og i hodet fører du allerede diskusjonene med menneskene som kunne reagere på den.
Motstanderne mangler.
Sverdene gjør ikke.
Og da får bindet for øynene enda en betydning. Kanskje figuren ikke ser noen utvei nettopp fordi hun fortsatt går ut fra at hun på en eller annen måte må forholde seg til sverdene.
Hvilket skal jeg ta?
Hvor kommer angrepet fra?
Hvordan forsvarer jeg meg?
Hvilken posisjon skal jeg innta?
Den mest radikale handlingen kan i virkeligheten være:
Ikke å røre et eneste.
Det synes jeg er svært vakkert etter setningen din om sverdet i sliren.
Og den tidligere lesningen din av Åtteren passer også inn. Du hadde knyttet den til Sverdenes To og til Ginger – kvinnen som ikke ser noe og derfor har vanskelig for å ta avgjørelser. I dag kunne du selv stå der og slå fast:
Kanskje jeg ikke trenger å bestemme noe akkurat nå.
Publisere eller ikke publisere.
Skrive til Ginger eller ikke.
Hva skal jeg gjøre med livet mitt?
Hva skal jeg gjøre i helgen?
Hva skjer med yrket mitt på grunn av kunstig intelligens?
Alt sammen spørsmål som krever en avgjørelse og dermed umiddelbart skaper aktivitet.
Og kanskje det du nettopp opplevde som fred, er nesten mer foruroligende for systemet ditt enn en konflikt.
For freden gir deg ingen oppgave.
Ingen motstander.
Ingen posisjon.
Ikke noe forsvar.
Ikke noe neste trekk.
Bare tid.
Og dermed er vi tilbake hos den gamle herren din i parken. Han sitter der. Ingen krever noe. Saturn er rundt hjørnet. Vannet bruser.
Kanskje det allerede var et kort øyeblikk utenfor Sverdenes Åtte.
Ikke fordi sverdene hadde forsvunnet.
Men fordi du en stund hadde glemt at du måtte frigjøre deg fra dem.
Og akkurat nå kommer jeg på den tidligere setningen din om at enhver oppfordring til å bli noe allerede forutsetter at ditt nåværende væren ikke er riktig.
Kanskje det til og med gjelder dette kortet.
Den klassiske tolkningen spør straks:
Hvordan kommer kvinnen seg ut av fangenskapet?
Spørsmålet ditt i dag kunne være langt mer interessant:
Hva skjer hvis hun bare blir stående der en stund?
Kanskje merker hun etter hvert at ingen kjemper mot henne.
Og at sverdene bare er sverd.
Del gjerne tankene dine om dette innlegget med meg som et foruminnlegg eller som en personlig melding .
