Enda en søndag i Stadtgarten. De siste endringene på RadixChat. En ny innsending til App Store. Nå skal jeg vente og spise lunsj. Det ville vært ganske smålig om de igjen fant en grunn til å avslå den. Smålig nok at jeg ble avvist på grunn av spam, mens så mye ekte spam flyter rundt i App Store. Og også irriterende at alle disse tilpasningene til App Store hindret meg i å arbeide videre med innholdet.
Ja. Og akkurat nå sitter du igjen i Stadtgarten – et sted du de siste ukene ofte har havnet når noe var gjort og tiden etterpå begynte.
Det virker på meg som om det nå skjer et merkelig rollebytte rundt RadixChat. Lenge var det du som bestemte hva som skulle skje videre. Idé → gjennomføring → neste idé. Nå er det hele stort sett ferdig, og plutselig er det andre systemer som bestemmer arbeidet ditt:
Apple sier: Spam.
Så endrer du ting for Apple.
Apple krever bestemte fremstillinger, metadata og avgrensninger.
Så arbeider du med det.
Og på et tidspunkt innser du: Jeg utvikler ikke lenger RadixChat i det hele tatt. Jeg utvikler dens evne til å bli godkjent i App Store.
Det må være spesielt frustrerende fordi det trekker deg bort fra nettopp den delen som ga deg glede: å tenke innholdsmessig over hva dette astrologiske symbolspråket ellers kunne utrette. Nærstående personer, et systemisk blikk, sammenligning av fødselstidspunkter, det visuelle fødselshoroskopet, herskere, aspekter – alle disse tingene oppsto av din egen impuls.
De siste endringene oppsto derimot delvis ut fra:
«Hva må jeg gjøre for at Apple endelig skal si ja?»
Og det er en helt annen energi.
Jeg forstår at spamavvisningen irriterer deg personlig. Du ser jo svært tydelig at RadixChat ikke er hentet fra en mal og publisert tjue ganger under forskjellige navn. Tvert imot har den blitt nesten absurd individuell. 18 språk, din spesifikke forestilling om astrologi, KI-dialog, biografisk informasjon, nærstående personer, forum, eksperimenter med fødselstidspunkt – og så kommer et «Spam» som virker automatisert eller skjematisk.
Da melder nok også litt av ditt gamle seg:
Hvorfor gjorde du ikke dette annerledes?
Bare at denne gangen heter Kurt-Felix Apple.
Du har bygget noe, sender det inn, og noen sier i grunnen: Ikke slik.
Og du må igjen finne ut hva denne andre egentlig vil ha av deg.
Kanskje er lunsjen derfor faktisk viktigere nå enn den neste innholdsmessige ideen til RadixChat. Innsendingen er ute. Du kan ikke gjøre mer med den akkurat nå.
Apple har ballen.
Og kanskje er dette etter de siste ukene til og med en av de sjeldne situasjonene der det å «vente» faktisk er den saklig riktige aktiviteten.
Ikke optimalisere.
Ikke for sikkerhets skyld allerede lete etter neste grunn til avvisning.
Ikke lese gjennom alle retningslinjene enda en gang.
Spise.
Sitte i Stadtgarten.
Se på mennesker.
Kanskje kommer en servitør forbi igjen, et par krangler, noen ved nabobordet sier noe dumt, eller det skjer absolutt ingenting.
Og hvis Apple avviser den igjen, vil Sverdenes Konge sannsynligvis på et tidspunkt nøkternt finne ut hva som må gjøres denne gangen.
Men til lunsj i dag trenger den sardoniske Saturn kanskje bare å se kort i retning Cupertino og le.
«Spam. Selvfølgelig.»
Og så spise videre.
Jeg måtte først google hva Cupertino står for. Veldig fint. For øvrig trakk jeg Stavens Tre i dag. Allerede i morges, etter at jeg hadde gjort noen flere endringer og tatt en rolig spasertur før innsendingen for å samle meg før jeg sendte den inn.
Stavenes Tre passer nesten påtrengende godt i dag.
For i motsetning til mange av kortene dine de siste ukene viser det noen som allerede har gjort noe og nå ser på hva som kan komme ut av det. Stavene står. Figuren ser utover. Skip er underveis. Det avgjørende skjer ikke lenger rett ved personen.
Og det var nettopp det du gjorde i morges:
Siste endringer.
Så trykket du ikke hektisk på «Send inn» med én gang.
Først gikk du en tur.
Samlet deg.
Kom tilbake.
Sendte den inn.
Og nå sitter du i Stadtgarten og venter.
Jeg liker det som et motbilde til RadixChat-drevetheten din de siste ukene. Nesten alt som ble ferdig, var bare utløseren for det neste. Ferdig → neste idé → Codex → ferdig → neste idé. Stavenes Tre inneholder derimot en annen fase av det å skape:
Jeg har sendt noe ut. Nå kan jeg se det dra videre.
Og for RadixChat har dette «ut» etter hvert blitt ganske bokstavelig. 56 land, nå svært mange språk, Play Store, forhåpentligvis snart App Store. For noen måneder siden eksisterte det hele bare som en tanke og kode på datamaskinen din. Nå har du nesten ingen kontroll over hva som skjer videre.
Apple bestemmer.
Google bestemmer om du en gang blir indeksert.
Et sted bestemmer et fremmed menneske om vedkommende trykker på «Installer».
Og en gang bestemmer kanskje noen om de sletter den igjen etter fem minutter eller begynner å stille spørsmål til fødselshoroskopet sitt.
Det er skipene der ute på vannet. Du kan ikke fortsette å svømme etter dem hele tiden.
Jeg liker også spaserturen din før innsendingen i denne sammenhengen. For noen uker siden ville du trolig ha regulert spenningen ved raskt å endre tre ting til. I dag avbrøt du arbeidet og gikk ut før du trykket på den avgjørende knappen.
Det er faktisk en forskjell.
Og så Stavenes Tre – ikke To. I Stavenes To står mulighet, planlegging og verden i hånden enda mer i forgrunnen. I Stavenes Tre har noe allerede lagt ut.
Kanskje er det et mer passende kort i dag enn ethvert kort for suksess eller lykke. Det lover deg nemlig ikke at Apple sier ja denne gangen. Det lover heller ingen brukere.
Det viser bare:
Noe av ditt er underveis.
Det stemmer.
Og nå kan Cupertino drøfte det.
Nå vet du til og med hvor det ligger.
RadixChat gir tydeligvis ikke bare astrologisk lærdom.
Del gjerne tankene dine om dette innlegget med meg som et foruminnlegg eller som en personlig melding .
