Finnes det en sammenheng mellom årstidenes skifte og skiftet mellom stjernetegnene?
Ja. Og sammenhengen er faktisk grunnleggende: De fire kardinale tegnene i dyrekretsen begynner nøyaktig ved årets astronomiske vendepunkter.
Væren → vårjevndøgn, omtrent 20./21. mars
Krepsen → sommersolverv, omtrent 20./21. juni
Vekten → høstjevndøgn, omtrent 22./23. september
Steinbukken → vintersolverv, omtrent 21./22. desember
Det skyldes at den tropiske dyrekretsen, som vestlig astrologi vanligvis bruker, er orientert etter årstidene. 0° Væren er per definisjon vårpunktet. Derfra deles dyrekretsen i tolv avsnitt på 30° hver. Derfor faller 0° Vekten nøyaktig på høstjevndøgnet.
Og dermed korrigerer jeg mitt forrige svar: I 2026 begynner den astronomiske høsten i Tyskland den 23. september, og i samme øyeblikk går Solen også inn i Vekten. Det er altså ikke slik at «Vekten tilfeldigvis også begynner den 23. i år». Astronomisk betegner begge deler det samme tidspunktet.
Kalenderdatoen kan variere fra år til år, fordi et solår ikke er nøyaktig 365 dager langt. Avhengig av året finner man derfor Vektens ingress den 22. eller 23. september (i enkelte tidssoner eventuelt på en tilgrensende dato), ikke alltid den 23. eller 24.
Dette har for øvrig en vakker konsekvens for den astrologiske symbolikken: Vekten er faktisk tegnet for overgangen fra det lysere til det mørkere halvåret. Ved Vektpunktet er dag og natt omtrent like lange; deretter får natten på den nordlige halvkule stadig mer overtaket. Din assosiasjon i dag mellom Vekten, høstens begynnelse og den kommende mørke årstiden er derfor ikke bare astrologisk symbolikk, men har et helt konkret astronomisk grunnlag.
Hvis denne fastsettelsen er så grunnleggende for astrologien, hva er da bakgrunnen for kritikken om at stjernetegnene skal ha flyttet seg i løpet av de siste århundrene?
Det er nettopp her populær kritikk ofte blander sammen to forskjellige ting under samme ord «stjernetegn»: dyrekretstegn og stjernebilder.
Astronomisk sett er kritikken i utgangspunktet riktig: Stjernebildene har forskjøvet seg i forhold til vårpunktet. Årsaken er jordaksens presesjon. Jordaksen vakler svært langsomt som en snurrebass; en full syklus tar omtrent 26.000 år. Dermed beveger vårpunktet seg i forhold til fiksstjernehimmelen med omtrent 1° på 72 år. Siden antikken utgjør det grovt sett en forskyvning på nesten et helt dyrekretstegn.
Men den tropiske dyrekretsen, som hovedsakelig brukes i vestlig astrologi, definerer nettopp ikke tegnene sine ut fra stjernebildenes nåværende posisjoner.
Den fungerer geometrisk:
Vårpunkt = 0° Væren
→ 30° senere = 0° Tyren
→ ytterligere 30° = 0° Tvillingene
→ …
→ høstpunkt = 0° Vekten
Dermed kan 0° Væren på grunn av presesjonen ikke «bevege seg bort» fra vårpunktet. Det er per definisjon vårpunktet.
Stjernebildet Væren kan derimot absolutt bevege seg bort fra det—og det er nøyaktig det som har skjedd.
Historisk blir det imidlertid mer interessant. Opprinnelig lå tegnene og stjernebildene de var oppkalt etter, omtrent på samme sted. Babylonerne utviklet i det 1. årtusen f.Kr. en dyrekrets med tolv like store avsnitt på 30°. De virkelige stjernebildene er derimot verken nøyaktig 30° store eller jevnt fordelt. I hellenistisk astrologi ble dette til slutt systemet som vestlig astrologi oppsto fra.
Kritikken på grunnlag av presesjonen er derfor ikke helt meningsløs. Den berører et historisk og konseptuelt spørsmål:
> Hvis den astrologiske betydningen av «Væren» opprinnelig hadde noe å gjøre med stjernene i stjernebildet Væren, hvorfor skal den samme betydningen fortsatt gjelde for vårpunktet etter at stjernebildet og det tropiske tegnet har beveget seg fra hverandre?
Det finnes ulike astrologiske svar på dette. Tropisk astrologi sier i hovedsak: Betydningen kommer først og fremst fra den årlige Sol–Jord-syklusen, ikke fra fiksstjernene. Siderisk astrologi—som mange former for indisk astrologi—holder derimot dyrekretsen orientert etter stjernene og tar derfor hensyn til presesjonen gjennom en tilsvarende forskyvning (ayanamsha).
Og her blir din forrige observasjon faktisk interessant. Hvis man godtar logikken i det tropiske systemet, får den klassiske symbolikken en bemerkelsesverdig indre struktur:
Væren: Lyset begynner å få overtaket → oppbrudd, initiativ
Krepsen: Lysets maksimum er nådd → vendepunkt, tilbakevending
Vekten: Lys og mørke i balanse → utjevning, motpart
Steinbukken: Mørkets maksimum er nådd → fortetning, begrensning
Deretter følger henholdsvis faste og bevegelige tegn, som på et vis stabiliserer og igjen løser opp disse årstidene.
Men dette innebærer også noe som ofte overses: Denne årstidsbegrunnelsen er nordhalvkulebasert. I Australia begynner våren ved 0° Vekten, ikke høsten. Det er et av de mer interessante konseptuelle spørsmålene for en konsekvent sesongbasert tropisk astrologi.
Kort sagt: «Stjernetegnene har flyttet seg» er astronomisk riktig hvis man mener stjernebildene i forhold til årstidene. Det er feil hvis man derav konkluderer med at den tropiske dyrekretsen ved et uhell har mistet posisjonen sin. Den tropiske dyrekretsen er med hensikt forankret i jevndøgnene og solvervene.
Og nettopp derfor er spørsmålet ditt ganske sentralt: Det leder til syvende og sist til spørsmålet om hva et astrologisk tegn egentlig skal være—et avsnitt av stjernehimmelen eller en fase i Sol–Jord-syklusen? Det er to forskjellige astrologiske modeller.
Da må vel siderisk astrologi også ha en helt annen inndeling i et fødselshoroskop og altså ikke bruke en 30-graders inndeling. Er det slik?
Nei—og nettopp her skjuler det seg en interessant overraskelse: Også siderisk astrologi deler vanligvis dyrekretsen i tolv tegn på nøyaktig 30°. Den gjengir altså heller ikke bare de virkelige stjernebildene.
Forskjellen ligger snarere i hvor 0° Væren fastsettes.
For den tropiske dyrekretsen gjelder:
0° Væren = vårpunktet.
Dette punktet beveger seg på grunn av presesjonen i forhold til fiksstjernehimmelen, men den tropiske dyrekretsen følger med. Derfor står Solen alltid på 0° Væren ved vårens begynnelse.
I den sideriske dyrekretsen velges derimot en referanse til fiksstjernehimmelen. Også fra dette utgangspunktet dannes så tolv like store sektorer på 30° hver:
> 0–30° Væren → 30–60° Tyren → 60–90° Tvillingene → osv.
De virkelige stjernebildene ser imidlertid slett ikke slik ut. De er ulike i størrelse. Solen oppholder seg for eksempel betydelig lenger i det astronomiske stjernebildet Jomfruen enn i Skorpionen. Dessuten går ekliptikken også gjennom stjernebildet Slangebæreren (Ophiuchus).
Derfor må man egentlig skille mellom tre forskjellige ting:
System Inndeling Referansepunkt
Tropisk dyrekrets 12 × 30° Vårpunkt / årstider
Siderisk dyrekrets 12 × 30° Fiksstjernehimmel
Astronomiske stjernebilder ulike størrelser faktiske IAU-stjernebildegrenser
Mellom den tropiske og den sideriske dyrekretsen er det i dag omtrent 24°—den nøyaktige verdien avhenger av hvilket siderisk referansesystem eller hvilken ayanamsha som brukes.
Det fører til en betydelig forskjell i et fødselshoroskop. Solen din står tropisk tidlig i oktober for eksempel rundt 8° Vekten. Trekker man fra omtrent 24°, havner den siderisk rundt 14° Jomfruen. Mange planeter skifter tegn tilsvarende, mens noen blir i det samme på grunn av posisjonen sin.
Dermed blir også den ofte hørte astronomiske kritikken «Egentlig er du ikke Vekt, men Jomfru» litt skjev. Astronomisk kunne man fastslå hvilket virkelig stjernebilde Solen sto i. Siderisk kunne man plassere den i et 30°-tegn. Tropisk står den hos deg i Vekten. Dette er tre forskjellige koordinatsystemer eller definisjoner, ikke tre konkurrerende beregninger av samme gjenstand.
Nettopp dette gjør saken filosofisk spennende: Heller ikke siderisk astrologi er ganske enkelt «astrologi etter de virkelige stjernebildene». Den beholder astrologiens abstrakte tolvdelt geometri og flytter bare forankringen fra årstidssyklusen til fiksstjernehimmelen.
Hvorfor heter den tropiske dyrekretsen tropisk?
Ordet «tropisk» har faktisk ingenting å gjøre med tropene i dagens betydning av varmt klima—men begge ordene har samme språklige rot.
Det kommer fra gresk τροπή (tropḗ) = «vending», «omvending», «vendepunkt».
Det sikter til vendepunktene i Solens årlige løp. Særlig tydelige er de to solvervene:
0° Krepsen → sommersolverv
0° Steinbukken → vintersolverv
Derfra kommer for øvrig også de geografiske vendekretsene: Tropic of Cancer = Krepsens vendekrets og Tropic of Capricorn = Steinbukkens vendekrets. Da disse betegnelsene oppsto, sto Solen ved de respektive solvervene i det tilsvarende tropiske tegnet.
Den tropiske dyrekretsen kunne altså også kalles «vendepunktenes dyrekrets» eller, litt videre forstått, «solårets dyrekrets».
Og dermed blir det vi nettopp har snakket om, overraskende tydelig språklig: Navnet sier allerede at dette systemet grunnleggende er orientert etter den årlige Sol–Jord-syklusen, ikke først og fremst etter stjernebildene.
«Tropisk» er i så måte egentlig et ganske presist navn.
Kunne man i det hele tatt lage et fødselshoroskop etter de astronomiske stjernebildene? Finnes det altså tilsvarende astronomiske stjernebilder for de 12 dyrekretstegnene, og kunne grensene deres bestemmes nøyaktig?
Ja. Det kunne man faktisk—og det ville være et tredje system som verken tilsvarer den tropiske eller den vanlige sideriske dyrekretsen.
De tolv astrologiske dyrekretstegnene har også tilsvarende astronomiske stjernebilder: Væren, Tyren, Tvillingene, Krepsen, Løven, Jomfruen, Vekten, Skorpionen, Skytten, Steinbukken, Vannmannen og Fiskene. Astronomisk kommer imidlertid også Ophiuchus, Slangebæreren, i tillegg: Ekliptikken går også gjennom dette stjernebildet, og Solen passerer det.
Grensene er nøyaktig definert
Den internasjonale astronomiske union (IAU) fastsatte i 1930 bindende grenser for alle 88 stjernebilder. Dermed tilhører hvert punkt på himmelen entydig nøyaktig ett stjernebilde.
For et fødselstidspunkt kunne man derfor astronomisk beregne:
> Solen befant seg på dette tidspunktet ved denne rektascensjonen/deklinasjonen eller ekliptiske posisjonen → dette punktet ligger innenfor IAU-stjernebildet Jomfruen.
Det samme kunne man gjøre for Månen, Merkur, Venus osv.
Resultatet ville imidlertid være et ganske uvanlig «fødselshoroskop», for avsnittene ville ikke være 30° store. Langs ekliptikken varierer stjernebildene betydelig. Særlig slående er Jomfruen og Skorpionen: Solen befinner seg omtrent halvannen måned i Jomfruen, men bare omtrent én uke i Skorpionen. Deretter følger Ophiuchus for Solen.
For Solen får man omtrent følgende astronomiske rekkefølge:
Steinbukken → Vannmannen → Fiskene → Væren → Tyren → Tvillingene → Krepsen → Løven → Jomfruen → Vekten → Skorpionen → Ophiuchus → Skytten → Steinbukken.
Strengt tatt ville vi dermed til og med ha en astronomisk «dyrekrets» med 13 deler.
Men med et fullstendig fødselshoroskop blir det enda mer interessant
For Solen er saken relativt enkel, fordi den per definisjon ligger på ekliptikken. De andre planetene ligger imidlertid litt over eller under ekliptikken på grunn av banehellingene sine. Månen og Pluto kan avvike enda mer fra den.
Hvis man virkelig brukte IAU-stjernebildegrensene, skulle man derfor ikke bare spørre:
> «På hvilket avsnitt av ekliptikken står Mars?»
men:
> «I hvilket todimensjonalt område av himmelen befinner Mars seg faktisk?»
IAU-grensene er også entydig definert for dette. Det kunne derfor hende at to planeter med svært lik ekliptisk lengde astronomisk tilhører forskjellige stjernebilder på grunn av ulik ekliptisk bredde.
Det ville være grunnleggende annerledes enn i et astrologisk fødselshoroskop. Der projiseres planetene i hovedsak på ekliptikken og tildeles ett av de tolv tegnene ut fra sin ekliptiske lengde fra 0–360°.
Og her ligger en spennende mulighet for RadixChat-prosjektet ditt
Man kunne faktisk ved siden av
Tropisk: 12 × 30°, 0° Væren = vårpunkt
og
Siderisk: 12 × 30°, forankret i fiksstjernehimmelen
legge til en modus
Astronomisk: virkelige IAU-stjernebilder
og implementere den.
Da ville resultatet for eksempel ikke lenger være «Solen 8° Vekten», men noe som «Solen i stjernebildet Jomfruen». Angivelsen «8° Jomfruen» ville i første omgang ikke ha noen naturlig mening, fordi et IAU-stjernebilde ikke er en 30°-sektor. Man måtte definere et eget koordinatmål, for eksempel posisjonen innenfor den delen av stjernebildet som ekliptikken passerer.
Og nettopp dette viser igjen hvorfor utsagnet «Astrologien bruker feil stjernetegn» blir for enkelt. Astronomer har absolutt nøyaktig definerte stjernebilder. Men ingen av de to store astrologiske systemene hevder ganske enkelt å bruke disse 88 astronomiske områdene på himmelen som dyrekretstegn.
Et horoskop bygd på de faktiske stjernebildene ville derfor ikke være et «korrigert» tropisk horoskop, men et nytt eller grunnleggende annerledes definert astrologisk system.
Har noen noen gang forsøkt noe slikt? Og finnes det en tilnærming til betydningen av Ophiuchus?
Ja. Og interessant nok er det slett ikke bare en moderne internettidé. Det har faktisk vært astrologer som har forsøkt å bygge akkurat det vi nettopp snakker om: en astrologi som orienterer seg sterkere etter de virkelige astronomiske stjernebildene.
Et viktig moderne forsøk kom fra Steven Schmidt, som i 1970 utga Astrology 14. Han antok til og med 14 tegn: i tillegg til Ophiuchus også Cetus (Hvalfisken). I 1995 utviklet Walter Berg med The 13 Signs of the Zodiac et system som uttrykkelig bygger på IAU-stjernebildegrensene fastsatt i 1930. Systemet hans var særlig i Japan ganske populært en periode.
Berg gjør faktisk omtrent det vi nettopp har utviklet i tankene: Tegnene har ulik lengde. I hans IAU-baserte system passerer Solen for eksempel Jomfruen omtrent fra 16. september til 30. oktober, Skorpionen bare omtrent fra 23. til 29. november og Ophiuchus fra cirka 29. november til 18. desember.
Og Ophiuchus har overraskende nok allerede en gammel astrologisk symbolikk
Det synes jeg nesten er enda mer spennende.
Ophiuchus betyr «Slangebærer». Figuren fremstilles som en mann som holder eller kjemper med en slange.
Mytologisk blir figuren ofte identifisert med Asklepios, den store helbrederen i gresk mytologi. Og derfra oppstår en usedvanlig sterk symbolverden:
Slange – gift – legemiddel – sykdom – helbredelse – død – gjenfødelse.
Dette er ikke en forbindelse som først i ettertid ble oppfunnet for «13-tegns-astrologien». Allerede den romerske astrologiske forfatteren Manilius beskrev Ophiuchus i sin Astronomica og knyttet figuren til å beherske slanger og giften deres. En astrologisk tekst fra det 4. århundre satte den lyssterke stjernen Ras Alhague i Ophiuchus i forbindelse med leger og helbredere.
Ut fra dette har moderne Ophiuchus-systemer utviklet omtrent følgende arketypiske betydningsfelt:
Helbredelse – transformasjon – omgang med farlige krefter – skjult kunnskap – krise og regenerasjon.
Det interessante er imidlertid at det ikke finnes noen astrologisk tegnlære som er utviklet gjennom årtusener og kan sammenlignes med læren om Væren, Tyren osv. Så snart noen gjør Ophiuchus til et fullverdig 13. tegn og gir det personlighetstrekk, element, herskerplanet osv., begynner vedkommende å konstruere en ny astrologisk modell. Schmidt og Berg foreslo for eksempel Pluto som hersker.
Og her ville jeg i tankeeksperimentet ditt trekke et skille som jeg synes er svært tiltalende:
Man behøvde ikke umiddelbart å gi Ophiuchus et kunstig «element» eller en fullstendig personlighetslære. Man kunne først gå frem slik du stadig har argumentert for når det gjelder Lilith og Chiron: først undersøke arketypen grundig, og først deretter utvikle astrologiske betydninger fra den.
Hos Slangebæreren ville arketypen være uvanlig rik. Han ødelegger ikke slangen. Han holder den. Det farlige befinner seg i hendene hans. Den samme giften kan drepe eller—riktig dosert—være medisin.
Som astrologisk prinsipp ville dette være noe annet enn for eksempel Skorpionens tema om død og gjenfødelse eller Chirons sår og helbredelse. Ophiuchus kunne snarere stå for evnen til bevisst å håndtere en potensielt ødeleggende kraft og forvandle den til noe helbredende.
Og så blir noe annet svært interessant: Hvis vi virkelig ønsket å konstruere et astronomisk fødselshoroskop, kunne vi ikke bare erstatte tolv tegn med tretten. Vi måtte være konsekvente: virkelige stjernebildegrenser, ulike størrelser, en planets faktiske posisjon inkludert ekliptisk bredde—og deretter undersøke om det overhodet kan utvikles et indre sammenhengende astrologisk tolkningssystem av dette.
Det ville være langt mer radikalt enn siderisk astrologi. Det ville faktisk være en form for «constellation astrology». Og Berg er en av de få som har gått ganske langt i akkurat denne retningen.
Det ville rive i stykker hele mitt indre koordinatsystem, eller kanskje også skuffesystem, som jeg har bygd opp gjennom flere tiår. Akkurat nå kan jeg ikke forestille meg å åpne meg for noe slikt. Når jeg bare tenker kort på det...meg som Jomfru. Skorpionene jeg har møtt, ville alle vært Vekter. Skyttene ville vært Ophiuchuser. Ingenting av det passer med måten jeg hittil har tenkt på. Finnes det mer informasjon om inndelingen av den tropiske dyrekretsen i 30 grader? Hvordan oppsto den? Det virker virkelig svært abstrakt og nesten selvmotsigende sammenlignet med den presise bestemmelsen av planetposisjoner innenfor denne inndelingen.
Ja. Og følelsen din av en viss motsigelse berører noe historisk interessant: 30°-tegnene oppsto tilsynelatende nettopp fordi de virkelige stjernebildene var for uhåndterlige for presise astronomiske beregninger.
Historien lar seg rekonstruere ganske godt.
Til å begynne med fantes det ikke tolv like store bokser
Babylonerne observerte først virkelige stjerner og stjernekonstellasjoner langs banen til Månen og planetene. I MUL.APIN, en babylonsk samling av astronomiske tekster, finnes det fortsatt en liste over stjerner eller konstellasjoner på «Månens vei». Disse formasjonene var naturligvis ulike i størrelse.
Så skjer det rundt det 5. århundre f.Kr. noe avgjørende: Den observerte himmelen blir til et matematisk koordinatsystem.
Ekliptikken betraktes som en full sirkel:
360°
og av det lager man:
12 × 30° = 360°.
De tidligste bevarte vitnesbyrdene om en slik 360°-dyrekrets stammer fra tiden etter omtrent 450 f.Kr.; vitenskapshistorikeren Mathieu Ossendrijver daterer innføringen til omtrent denne perioden.
Og det forbløffende er at forskningen faktisk tolker denne likedelingen som en matematisk idealisering, ikke som en påstand om at stjernebildene i virkeligheten er like store.
Hvorfor akkurat 12 × 30?
Det finnes en svært plausibel, men ikke endelig bevisbar forklaring.
Den babylonske skjematiske kalenderen brukte 12 måneder på 30 dager hver. Det ideelle året hadde altså:
12 × 30 = 360 dager.
Solen går én gang rundt ekliptikken i løpet av omtrent et år. Derfor ligger det svært nær å dele Solens vei inn i 12 × 30 enheter også. Denne forbindelsen mellom kalender og dyrekrets diskuteres uttrykkelig i dagens forskning.
I tillegg kommer det babylonske seksagesimalsystemet, altså matematikk med grunntall 60. Her er 360 et usedvanlig praktisk tall: Det kan deles med 2, 3, 4, 5, 6, 8, 9, 10, 12 osv.
Dermed får man et nærmest genialt koordinatsystem:
> Mars står ikke lenger et sted «i den bakerste delen av Løven», men for eksempel ved 17° Løven.
Og plutselig kan bevegelser beskrives matematisk, tabeller settes opp og fremtidige posisjoner beregnes. Babylonske planettafler fra omtrent 400–50 f.Kr. bruker nettopp dette systemet med tolv 30°-tegn.
Og dermed løses den tilsynelatende motsigelsen din
Du sier i praksis: Først definerer man en helt abstrakt 30°-inndeling og bestemmer deretter planetposisjonen i den ned på minuttet. Det virker merkelig.
Men det er nøyaktig slik koordinatsystemer fungerer.
Ta de geografiske koordinatene våre. Den 8. lengdegraden er ikke synlig på bakken. Det finnes ingen naturlig grense der. Nullmeridianen i Greenwich er en menneskelig fastsettelse.
Likevel kan vi si:
50,9413° N, 6,9583° E
og dermed beskrive et sted svært presist.
Koordinatsystemets abstraksjon står altså ikke i veien for nøyaktigheten. Den gjør nøyaktigheten mulig i utgangspunktet.
Og nettopp dette var tilsynelatende den store prestasjonen til den babylonske dyrekretsen. Vitenskapshistorikeren Francesca Rochberg beskriver overgangen omtrent slik: Så snart tegnene ble definert gjennom lengdegrader og ikke lenger gjennom stjernebildenes faktiske grenser, ble de et astronomisk og numerisk referansesystem.
Men dermed oppstår et langt mer spennende spørsmål for astrologien
Frem til nå har vi egentlig ikke snakket om astrologi i det hele tatt, men om astronomi og matematikk.
Man kunne uten videre si:
> Vi deler ekliptikken i tolv like store avsnitt, slik at vi kan regne med den.
Men dette forklarer overhodet ikke hvorfor avsnittet fra 0–30° for eksempel skulle ha Værens karakter.
Og her begynner etter min mening det virkelig interessante historiske spørsmålet bak ubehaget ditt.
Opprinnelig kom navnene og bildene fra de virkelige stjernekonstellasjonene. Den matematiske dyrekretsen overtok disse navnene, men gjorde dem til like store områder.
Senere kom enda en utvikling til: Den tropiske dyrekretsen ble til slutt knyttet til vårpunktet.
Dermed har vi egentlig tre historiske lag oppå hverandre:
1. Observert himmel
Der finnes virkelige stjerner og stjernebilder av ulik størrelse.
↓
2. Babylonsk matematisk abstraksjon
De blir til tolv like store 30°-koordinatområder.
↓
3. Tropisk definisjon
Hele 12×30°-rutenettet kobles til årssyklusen:
0° Væren = vårpunkt,
0° Krepsen = sommersolverv,
0° Vekten = høstpunkt,
0° Steinbukken = vintersolverv.
Først gjennom dette får det tropiske systemet den sterke årstidssymmetrien vi nettopp snakket om.
Det endrer også noe for meg ved spørsmålet «Men stjernebildene har jo flyttet seg». For historisk sett lyder det virkelig vanskelige spørsmålet ikke:
«Overså man presesjonen?»
Men:
«Hvor kommer egentlig betydningen av et tegn fra?»
Fra det opprinnelige stjernebildet?
Fra plassen innenfor den tolvdelte sirkelen?
Fra årstiden?
Fra årtusener med astrologisk meningsdannelse?
Eller fra en kombinasjon av disse?
Det finnes ikke lenger noe astronomisk svar på dette. Det er et spørsmål innenfor den astrologiske modellen.
Og etter samtalen vår forstår jeg også bedre hvorfor varianten med astronomiske stjernebilder akkurat nå snarere frastøter deg. Den ville ikke bare korrigere noen posisjoner. Den ville erstatte hele grammatikken du har tenkt astrologisk med i flere tiår.
Det bemerkelsesverdige er at 30°-inndelingen på ingen måte er en slags slurvete historisk tilnærming som moderne astronomi nå kunne gjøre mer presis. Jevnheten var hele poenget med oppfinnelsen fra starten av. Den var nettopp steget fra den uregelmessige stjernehimmelen til en beregnbar modell.
Del gjerne tankene dine om dette innlegget med meg som et foruminnlegg eller som en personlig melding .
